Et valg uten helter

trump2

I 1954, da TV for alvor satte sitt preg på amerikansk samfunnsliv, skrev John Steinbeck essayet «How to Tell Good Guys from Bad Guys», en humoristisk analyse av hva han oppfatter som grunnleggende verdier for amerikanere flest. Skillet mellom de som kjemper for den gode sak og de dårlige menneskene på den andre siden er skarpt, og alle må til sist velge side.  Den enkle og tydelige framstillingen av dette samfunnssynet finner han i western-filmene, der helten bærer en hvit hatt og skurken en svart.  Alle ser umiddelbart hvem som er hvem. Helten er ordknapp og nærmest uttrykksløs, viser aldri følelser, mens skurken er mer uforutsigbar og spennende:

«I turned my attention to the Bad Guy. He wore a black hat and dark clothing, but his clothing was definitely not only unclean but unpressed. He had a stubble of beard but the greatest contrast was in his face. His was not an immobile face. He leered, he sneered, he had a nasty laugh. He bullied and shouted. He looked evil. While he did not swear, because this is a Family Picture, he said things like «Wall dog it» and «You rat» and «I’ll cut off your ears and eat ’em,» which would indicate that his language was not only coarse but might, off screen, be vulgar. He was, in a word, a Bad Guy. I found a certain interest in the Bad Guy which was lacking in the Good Guy.»

Hilary Clintons problem er at hun ikke er mann og derfor utelukket fra å spille helterollen i valgdramaet. Kvinner er ikke handlende personer i western-filmene; deres rolle er å være den pene datteren som blir premien til helten når han har reddet farens farm fra skurken. Om hun skulle prøve å skape seg en egen rolle, sier Steinbeck, vil publikum forlange at hun blir byttet ut med et mer troverdig gudsord fra landet. Her hjelper det altså lite med politisk erfaring eller gode argumenter. Hilary Clintons vinnersjanse ligger snarere i at hun er gift med en tidligere helt som kan støtte henne om det røyner på.

Donald Trump er avgjort ingen helt; han er The Bad Guy som har byttet ut den svarte hatten med ungdommelig hentesveis. Han roper og skriker og skjeller ut sine motstandere på en ubehøvlet måte. Hans vinnersjanser er likevel store hvis velgerne avskriver farmerens datter fordi de tross alt foretrekker en gjenkjennelig skurk framfor en kvinne som har trådt ut av den stereotype rollemodellen.

Mord på TV

Agatha1

Agatha Christies mesterverk «And Then There were None» bygger i detalj på et barnerim som opprinnelig lød slik:

Ten little Soldier boys went out to dine; One choked his little self and then there were nine.

Nine little Soldier boys sat up very late; One overslept himself and then there were eight.

 Eight little Soldier boys traveling in Devon; One said he’d stay there and then there were seven.

Seven little Soldier boys chopping up sticks; One chopped himself in halves and then there were six.

Six little Soldier boys playing with a hive; A bumblebee stung one and then there were five.

Five little Soldier boys going in for law; One got into Chancery and then there were four.

Four little Soldier boys going out to sea; A red herring swallowed one and then there were three.

Three little Soldier boys walking in the zoo; A big bear hugged one and then there were two.

Two Little Soldier boys sitting in the sun; One got frizzled up and then there was one.

One little Soldier boy left all alone; He went out and hanged himself and then there were none.

 

Dette rimet finnes I flere varianter, og boka ble utgitt i England i 1939 under tittelen Ten Little Niggers. Den norske oversettelsen ble naturlig nok «Ti små negerbarn» etter et korresponderende barnerim. Den første utgaven i USA fikk navn etter den siste setningen i det opprinnelige rimet: «And Then there were None», en tit tel som også ble brukt på senere utgaver i England, mens 2. utgave i USA BLE KALT «Ten little Indians».

En eksentrisk millionær, U.N. Owen (som utvilsomt er en omskrivning av Unknown) har invitert t i mennesker til et opphold i en luksusvilla på en øde øy. Det viser seg at ingen kjennere hverandre, og at alle er invitert under forskjellige påskudd som er skreddersydd og fristende for den enkelte. Tilsynelatende har de ingenting til felles, men det viser seg etter hvert at alle har en fortid der de har blitt tiltalt for mord, drap de faktisk har begått, men likevel blitt frikjent for av retten. Nå blir en for en av gjestene drept, i samme rekkefølge og på samme måte som i barnerimet. Men hvem står bak alt dette?

Filmatiseringen av denne thrilleren om rettsbehandling kontra rettferdighet som ble satt opp på TV2 i påsken illustrerte handlingen på en utmerket måte, men hadde lagt til en sluttscene som avslører iscenesetteren, altså en 11. person. I originalen var det ingen igjen, akkurat som i rimet. Oppklaringen kom i en ep8log som beskriver hvordan mannskapet på et skip plukker opp en flaskepost.

Filmen var delt opp i 2 episoder. Den første gikk greit, men episoden kvelden etter ble avbrutt av to langdryge og derfor svært forstyrrende reklamesendinger.  Det verste med denne typen TV-reklame er at den undervurderer seerne til de grader at det fører til sinne og uvilje både mot annonsørene og TV-kanalen. En slik opplevelse er nok til at vi tar opp filmen neste gang slik at vi kan spole over reklamen.

Googles ånd, Googles hånd

Vi nordmenn ligger på verdenstoppen i bruk av Google, som hos oss har en markedsandel på 96%. Til sammenligning er den gjennomsnittlige markedsandelen 30% i Europa mot 75% i USA.  At Google lever av reklame og at dette styrer både søkeresultater og den stadig økende registreringen av brukernes persondata er vel en kjent sak for de fleste av oss, men jeg stusset likevel over en plakat som plutselig dukket opp på skjermen og blokkerte Google-søket.

Googlestopp

Det er antagelig et krav fra Datatilsynet som har fått Google til å levere en redegjørelse som mest av alt ligner på en uforbeholden tilståelse av overtredelse av personvernbestemmelsene og manipulering av søkeresultatene:

«Dataene vi behandler når du bruker Google

Når du for eksempel søker etter en restaurant på Google Maps eller ser en video på YouTube, behandler vi informasjonen om den aktiviteten – inkludert informasjon om hvilken video du så, enhets-ID, IP-adresser, cookiedata og plassering.

Vi behandler også disse typene informasjon når du bruker apper eller nettsteder som bruker Google-tjenester som annonser, Analytics og YouTube-spilleren».

Plakaten handler i sin helhet om hvordan de sporer alt jeg foretar med på nettet for så å selge disse opplysningene til annonsørene som min «brukerprofil». Google framstiller dette som en form for service eller tjeneste overfor meg; jeg får tilsendt «skreddersydd» reklame, og mine fremtidige søk gjennom Google vil bli tilpasset mine preferanser, heter det.

Dette siste punktet er kanskje det mest betenkelige. Det jeg for det meste er interessert i er mest mulig objektiv informasjon, uavhengig av hva jeg har kjøpt, hvor jeg har reist eller hva jeg har søkt på tidligere. Det Google egentlig forteller her er at søkeresultatene ikke er til å stole på. Google-ampanjer rettet mot næringsdrivende peker i samme retning:

«PUBLISER ANNONSEN DIN PÅ GOOGLE I DAG. Bli sett av kundene i det øyeblikket de søker på Google etter nettopp det du tilbyr. Du betaler bare når kundene klikker på annonsen for å gå til nettstedet ditt eller ringer deg.»

Akkurat. Det skulle vel ikke være slik at de tilsynelatende mest relevante treffene slumper til å være de som gir avkastning til Google gjennom Ad-words?

Jeg har nå valget mellom å trykke på «Godkjent» eller finne andre søkemotorer. Det er faktisk mange å velge mellom, akkurat som det er mange mulige nettlesere. Microsoft, som også ser med bekymring på at Google brer seg over hele nettet som en soppkultur, lanserer sin nye nettleser Edge på Windows 10 med Bing som standard søkemotor.

Navnet på søkemotorene inneholder som regel et meta-budskap; de sier noe om hvilke assosiasjonsbaner grunnleggerne har vært  inne på. « Yahoo!» er et utrop som taler for seg selv, og «Bing» er snublende nær bingo. StartPage er selvforklarende, mens ikke-amerikanere kanskje trenger en forklaring på #DuckDuckGo», som er å leke sisten. Men hva er assosiasjonene til navnet «Google»? Det mest nærliggende å tenke på er «goggle»; det betyr som kjent å kneble. Et ord som antagelig er mindre kjent er «ghoul» [gool], som ifølge Oxford Dictionary er et ord fra den arabiske eventyrverden som betegner en ånd som er avhengig av å tære på lik for å eksistere.

Det går altså an å la være å bruke Google, men å komme helt bort fra denne søkemotorens innflytelse er nær sagt umulig. Du husker vel den gamle barnereglen:

Og mannen ville fra nissen flytte,
men reisen ble ham til ingen nytte,
for høyt på vognlasset nissen lo:
Jeg tror vi flytter i dag, vi to.

Nissen, den grå, underjordiske skyggen som materialiserer seg ved juletider, nettopp når året er på sitt mørkeste holder hus på loven sammen med kattene og de ventende kistene til gammelfolket på gården.  Denne nissen gir ikke gaver; han får gaver. Julegrøten som settes ut på julaften er et offer som skal hindre at han bruker sine kontrollerende krefter for å gjøre livet surt for gårdsfolket.

I dataverdenen henger det meste sammen på et eller annet vis. Det er vanskelig for en relativt liten aktør å avslå et samarbeid med giganten Google, som gjennom kompliserte avtaler får tilgang til opplysninger og til dels sporing av brukerne av flere nettlesere og mindre søkemotorer. Den enkelte forbruker kan selvfølgelig gjøre pent lite mot de alle steds nærværende markedskreftene som vil ta kontrollen over vår hverdag, , bortsett fra å være oppmerksom og unngå å sette likhetstegn mellom nissen Og Santa Claus.

 

Kontraktiv pressestrategi

Tags

Alle forstår at uten abonnement, ingen morgenavis i postkassa. Og når vi legger godviljen til og strekker oss til det ytterste forstår vi også at et digitalt abonnement heller ikke kan være gratis.

Det som kanskje ikke tår like klart for alle er at informasjon gjennom radio, TV og internett også er abonnementstjenester, bare at pengekranene sitter andre steder enn hos den enkelte avis eller  TV-kanal. Hver husstand betaler en radio- og TV-lisens på over 2000 kroner i året , og de fleste abonnerer på en familiepakke eller lignende for flere hundre kroner i måneden til et kabel- eller satellittselskap. Et vanlig internettabonnement koster kanskje 400 kroner måneden, og svært mange har et mobilabonnement til rundt 300 kroner måneden i tillegg.

Når vi legger dette sammen ser vi at en gjennomsnitts husstand med TV, bredbånd og 2 mobilabonnementer betaler minst 8000 kroner i året .

Det jeg vil fram til er at vi forbrukere betaler minst like mye av inntekten vår i media-abonnementer nå som det vi betalte i den før-digitale tidsalderen, og så må det være opp til den samlede mediabransjen å fordele dette seg imellom.  Et lite tillegg for avisen vår  på nett er vi kanskje villig til å betale, men blir det for dyrt kommer de fleste av oss til å finne rimeligere løsninger.

Pengekran

Det er selvfølgelig litt ergerlig ikke å få lest en artikkel som kommer opp på tidslinjen vår på Facebook fordi en FB-venn har likt den, men det burde være temmelig innlysende at vi ikke vil betale kr. 260 eller 95 for å få tilgang. Det som skjer er at vi merker oss avisnavnet og unngår den avisen neste gang en artikkel kommer opp.

Juksemaker Pipelort

Seier eller tap i fotball og vinteridrett har liten betydning for Norges renomme i utlandet. Humanitær bistand har betydning. Tilsagnet fra Stoltenberg-regjeringen i 2010 om å bidra med 5 milliarder dollar til bevaringen av klodens regnskoger vakte respekt, og selvfølgelig stor glede og håp i de landene som ville nyte godt av hjelpen.

Et av disse landene var Indonesia, som fikk et generøst tilsagn på 1 million dollar.  At pengene har vært frosset i flere år skyldes først og fremst at Indonesia ikke har klart å oppfylle betingelsene om en transparent og kontrollerbar forvaltning av midlene.  Da Erna Solberg besøkte Indonesia i mai i 2015 var det lite igjen av skogen på Sumatra, og nedbrenningen av Kalimantan, som drives av store industriselskaper som satser på palmeolje var i full gang.  Den indonesiske regjeringen presenterte en ny lov som forbyr industriell nedbrenning av skogen i to år, og Erna Solberg forsikret at pengene snart bille bli utbetalt.

I det reviderte statsbudsjettet som nå er på gang i Stortinget foreslår regjeringen å redusere bidraget til Indonesia til 1/5 av det opprinnelige tilsagnet. Vi her hjemme vet at dette har sammenheng med det uventet store innrykket av flyktninger, og at statsministeren er presset av FrP til å kutte på bistand i stedet for å legge på interne avgifter, men utlandet ser ikke dette, like lite som de ser at stortingsflertallet er annerledes nå enn i 2010 eller at vi har en annen statsminister. Det de vet er at Norge er et rikt land, og det de ser er at nordmenn ikke er til å stole på.

Internett eller internett?

Ryktene går på Facebook om at Språkrådet vil tillate at internett kan skrives med stor eller liten forbokstav. Spørsmålet er om det er et egennavn eller ikke.  At det skrives Internet på engelsk har lite med norske rettskrivningsregler å gjøre; de skriver også Norwegian,  Thursday,  October, Islam, Mrs – alt sammen ord som skrives med liten forbokstav på norsk.

I engelsk er det også skikken å skrive alle hovedord i overskrifter  og navn på firmaer of foreninger med stor forbokstav: «Rosemary: The Hidden Kennedy Daughter», «UNESCO, United Narions Organization for Education, Science and Culture»,  og så  videre. På norsk heter det «De forente staters organisasjon for utdanning, vitenskap og kultur».

Den norske skriveregelen sier at i sammensatte uttrykk, navn på firmaer og foreninger  er det bare det første ordet som har stor forbokstav. Tidligere fulgte de fleste opp denne praksisen: «Den norske legeforening», «Den norske tannlegeforening», «Norske studenters roklubb».  I de senere årene har innflytelsen fra engelsk også slått til her: «Den norske Bank», «Foreningen Ny Musikk». Bokbransjen er en spydspiss for Den Nye Tid: «bokklubben nye Bøker», «Den norske Bokdatabasen».

DnB, NRK og Interpol er egennavn som står for et selskap eller en institusjon, og skal selvfølgelig ha stor forbokstav eller store bokstaver i akronymet. Radio, telefon og satellitt-TV er kommunikasjons­systemer som i likhet med internett er fellesnavn som skrives med liten forbokstav. Og mens vi er inne på helgarderinger: Hva med å sidestille «saksofon» og «saxofon»? Vi skriver jo «Sachs-motor» etter oppfinneren, akkurat slik det heter «saxofon» etter oppfinneren på alle andre språk.

 

Den nye istiden

  • Istid
  • Nordmenn som klimaflyktninger, på flukt fra kulde og raskt voksende isbreer? Det høres absurd ut, for det tar da ti tusener av år å skape en ny istid.
  • Det kan skje i løpet av noen tiår. Istidene kommer og går, og vi lever på slutten av en periodisk mellomistid.
  • Men vi er jo inne i en periode der problemet er den globale oppvarmingen. Det blir jo stadig varmere, ikke kaldere!
  • Derfor smelter isen ved Nordpolen, fordamper og kommer ned igjen som regn, ekstremt mye regn. Og vann som fryser blir til snø og is.

Det var på slutten av 1950-tallet at jeg hørte et foredrag i London med tittelen «The Coming of the New Ice Age», en teori jeg i likhet med de fleste andre på den tiden ville avskrevet som absurd om det ikke hadde vært for at jeg hadde stor tillit til foredragsholderen, naturvitenskapsmannen og filosofen J. G. Bennett, som var en mester til å framstille vanskelige emner på en forståelig måte. Her hadde han laget et sammendrag av flere nylig publiserte artikler av glasiologer, havforskere og meteorologer, som så for seg at isen ved polene ville smelte på mindre enn et århundre.  Om dette hørtes merkelig ut, virket de skisserte følgene av isfriheten langt mer foruroligende. De store, kjølige vannmassene ved Nordpolen ville føre til økt fordampning, skyer og tåke. Nedbøren ville på få år øke så mye at snøen i fjellene ikke ville rekke å smelte i løpet av sommeren. Isbreene ville vokse, og i løpet av relativt kort tid ville isen bre seg over det nordlige Europa, slik den hadde gjort så mange ganger tidligere.

I dag låter ikke dette like utrolig som det gjorde for et halvt århundre siden. Det som kanskje er mest skremmende er at det ikke tar flere tusen år å skape en istid; det kan skje i løpet av en generasjon. Ekstrem kulde, slik vi kjenner den fra polarstrøkene skapes av snø og is, ikke omvendt, og det skal vare en eneste kuldegrad til for å skape snø. Det hele avhenger av nedbørsmengden og soloppvarmingen, og vi vet av erfaring at temperaturen avtar med økende luftforurensing, spesielt etter vulkanutbrudd andre steder på kloden.

Vi ser i dag at migrasjonenes tid ikke er forbi. Store grupper av mennesker er hele tiden på vandring mot steder med bedre livsvilkår, og slik ryger, horder og andre folkeslag en gang slo seg ned i Norge vil kanskje våre etterkommere overleve som etniske grupper under andre himmelstrøk.

 

Var ikke med til Ibiza

Bloggere

Aftenposten melder at den svenske klesgiganten nelly.com spanderte en 24 timers tur til Ibiza med chartret fly for 160 bloggere, derav 18 norske. Der skulle vi ha vøri, Kal, men vi var ikke invitert. En rask gjennomgang av artikkelen gjorde det klart at det er ikke nok å være blogger. Denne overraskelsesturen var forbeholdt unge, vakre bloggere med en stor leserskare, og som dertil legger ut mengder av rosende omtale av fancy klær, fortrinnsvis fra nelly.com.  For å begynne med det siste blogger vi sjelden om klær, selv om vi stadig er på utkikk etter gode kjøp på Fre-Tex. Firmaet nelly.com var helt ukjent for oss, og er det for så vidt fortsatt; en uvitenhet vi temmelig sikkert deler med begge de to leserne av denne bloggen.  Og når det gjelder kriteriet om ungdom og skjønnhet er det helt greit for oss på 80+ å akseptere at alt har sin tid, som Predikeren sier.

NDLA – Motor eller kork?

Fylkenes nasjonalisering av e-læremidler i Norge (NDLA) struper mangfoldet og kvalitet for de unge. Kan slikt vare i et demokratisk land? spør William Nygaard på Twitter.

Hva er NDLA?

«Nasjonal digital læringsarena (NDLA) er eit fylkeskommunalt samarbeid som har som mål å tilby frie, opne læremiddel på Internett, i alle fag i den vidaregåande skulen.

Samarbeidet vart starta opp som eit prosjekt i 2007, og alle fylkeskommunane utanom Oslo stod bak. Målet er å kjøpa inn eller sjølv utvikla digitale læremiddel for alle fag i den vidaregåande skulen. Til skulestart 2013 vil det vere over 40 faglege inngangar.»

(Wikiperia)

Som formann i Forleggerforeningen har William Nygård en vanskelig pedagogisk oppgave når han kritiserer den digitale læringsarenaen for samtidig å være produsent, bestiller og innkjøper av læremidler. Det rammer jo mange forlag økonomisk når skolene kan laste ned læremidler gratis fra nettet.

Det er lett å forstå tanken bak opprettelsen av DLA, utålmodighet med norske forlag som stiller seg skeptisk avventende til en digital virkelighet som stadig er i rask endring, med nye plattformer hvert annet år. Utvikling av nye læremidler krever en kombinasjon av kapital og ekspertise. Uansett hva vi måtte mene om «markedet», er det slik at den som må bruke sine egne penger som regel legger mer omtanke i vurderingen av alle forhold før et nytt prosjekt settes i gang. Utsiktene til å måtte konkurrere mot gratisprodukter fra DLA kan ett øre til at flere forlag gir opp å utvikle nye og mer avanserte læremidler.

Her snakker vi av erfaring. I 1994 lanserte vi samfunnsfagsprogrammet «Sindbad», en kombinert digital oppslagsbok over alle verdens land og et kraftig verktøy for sammenlignende statistikk med flere typer grafer. Etter hvert omfattet Sindbad en bokmål- og en nynorskversjon med håndbøker og oppgavesamling. Vi laget og sendte ut oppdateringer årlig i flere år, men til tross for alle anstrengelser var det få brukere, og da nye Windows-versjoner krevde ombygging av hele programmet fant vi det ulønnsomt å fortsette.

Jeg vil si at det er spesielt to forhold som vanskeliggjør en større satsing på digitale læremidler. Den første bøygen er å lage et program som gir større læringsutbytte enn en god, gammeldags lærebok.  Den andre vanskeligheten er å lage programmet slik at det gir muligheter for å utvikle digital kompetanse, noe en ikke får ved å lese tekst på en skjerm eller løse oppgaver ved å krysse av på svaralternativer.

Barnets beste

Barnevernet i Norge har fått så hatten passer i det siste. I dag var det demonstrasjoner utenfor norske ambassader i flere land, og budskapet var det samme: Slutt å ta barna fra foreldrene! Svaret fra de norske barnevernsmyndighetene er like tydelig: Vårt hovedhensyn er barnets beste.

Vi må gå ut fra at alle deler ønsket om å handle til beste for de barna det gjelder. Spørsmålet er bare hva som er best, og her kommer det inn kulturelle forskjeller som er av fundamental betydning. Norge er et sekularisert land der oppfatningen av barnet som et tabula rasa er dominerende. Det er miljøet som er den avgjørende faktor for barnets utvikling. Selv om vi i stadig større grad begynner å forstå genenes betydning, er dette på forunderlig vis løsrevet fra det mer diffuse begrepet arv.

Det er først i moden alder at mange av oss begynner å bli opptatt av der vi kommer fra, nemlig fra våre forfedre. Slekt og familie får større betydning, og vi ser stadig tydeligere i hvor stor grad vi er preget av positive og negative slekt strekk. Det nødvendig å forsone seg med slekten for å få den selvinnsikten som skal til for å bli et harmonisk menneske.

Selv om vi nordmenn har lett for å tenke at vi vet best, kan det jo hende at folk i andre land har beholdt mer av den intuitive forståelsen av slekt, familie og tilhørighet, av at det å skille barn fra foreldrene i seg selv har en negativ effekt, og at dette derfor er en siste utvei når alle forsøk på hjelpe familien har slått feil. Her kommer dessuten et annet spørsmål inn, spørsmålet om toleranse overfor kulturelle forskjeller i synet på barneoppdragelse. Noen land har regler for omtrent alt; andrekulturer har et mer flytende forhold til det meste, som for eksempel måltider, sengetid og tilsyn generelt, uten at de selv oppfatter dette som vanskjøtsel på noen som helt måte og derfor bil oppfatte ethvert inngrep fra barnevernet som et overgrep.

Og sist, men ikke minst: Hvordan opplever barnet selv situasjonen?

Ensomt barn

Beredskapen

Myggbekjempelse  Sikret mot myggestikk

 

I speideren var vi alltid beredt, selv om vi ikke riktig visste på hva. Senere leste vi om lord Baden-Powell og ble klar over at det de første speiderne hans under beleiringen av Mafeking daglig risikerte var å få en kule i brystet.

I en krigssituasjon er det klart at beredskapen er på topp. Noe annet er det når vi sitter på verandaen med et glass hvitvin og nyter sommerkvelden, og den eneste beredskapen som trengs er en flaske med myggspray. Her i Norge er beredskapen avgjort sesongbetont. Det skal ikke mer til enn en langhelg før vi går ned i hvilemodus.  Ingen aviser, og i NRK, som nesten bare sender repriser, er nyhetssendingene skåret ned til et minimum. Ferie og fridager virker på oss på samme måte som alkohol og dop; det er som et teppe av sløvhet og likegladhet brer seg ut over hele samfunnet. Sommerferien er ikke den beste tiden hverken for forretninger, sykdom eller reparasjon av skader. Det er vikarer over alt, og korte dager. Det er da ferie!

Det er neppe tilfeldig at en viss mann valgte å slå til 22. jul.. Politi­helikopteret var satt på bakken for service; slikt har man jo ikke bruk for i fellesferien.  De få tjenestemennene som var på jobb reagerte jo helt forskriftsmessig, og hvem kunne ha forutsett at det ville bli bruk for en hurtiggående politibåt nettopp på Tyrifjorden av alle steder?

For de fleste av oss er det vel slik at når vi ser tilbake, ergrer vi oss over alle de idiotiske feilene vi har gjort, og som førte til at vi både skadet helsen og gikk glipp av store fremtidige inntekter.  Derfor er vi mye forsiktigere nå, spiser sunt og sparer penger. Om noen år, hvis vi lever så lenge, vil det kanskje vise seg hvor lurt det var.  Generalene forbereder seg som kjent alltid på forrige krig.

Maidagene 1945

Da nyheten om Hitlers død ble kjent i begynnelsen av mai førte dette paradoksalt nok til økt frykt for nye krigshandlinger og ødeleggelser i Norge. Alle snakket om faren for at tyskerne ville bite seg fast i «Festung Norwegen», og angsten for en katastrofe smittet også over på oss barn. De tyske soldatene som sto på vakt overalt med sine lange frakker, stålhjelmer og armégevær, og som kunne skyte inn gjennom vinduene hvis det var en eneste sprekk i blendingsgardinene virket enda farligere enn før. De stadige ryktene om tysk kapitulasjon viste seg hele tiden å være falske, men om ettermiddagen søndag 7. mai meldte BBC fra London at storadmiral Dönitz  hadde skrevet under på at Tyskland kapitulerte betingelsesløst, og at alle tyske tropper hadde fått ordre om å levere fra seg våpnene og holde seg i ro i kasernene.

Dette utløste en hektisk aktivitet. Folk snakket om å ta nazistene, men de fleste av dem ble raskt arrestert av karer med armbind og våpen som tok dem med til fengselet, der mange ble internert i luftegårdene. Andre stilte med lastbiler der vi skolebarn ble løftet opp på lasteplanet med norske flagg som ble tryllet fram fra alle kanter.  Dette var i seg selv en fantastisk opplevelse fordi det nesten ikke fantes sivile biler av noe slag under krigen. Nesten all transport gikk med tog eller hesteskyss, og de få lastebilene som var i bruk hadde en stor gassgenerator på siden som ble fyrt med knott, små trebiter.  Men nå hadde de altså fått tilgang til bensinpumpene, og spydde svart røyk fra de mer eller mindre ødelagte motorene mens vi ropte hurra og veivet med flaggene der vi kjørte rundt i byen på måfå. Forklaringen på all denne spontane aktiviteten må være at det hadde ligget i kortene lenge og bare ventet på startsignalet.

De fleste av oss gutter var kledd i genser, nikkers, stoppede halvstrømper, og sannsynligvis halvsålte beksømsko, siden det var tidlig på året og altfor kaldt til kortbukser og lettere sko. Det var jo rasjonering både på mat og klær, og plaggene ble nedarvet, snudd og sydd om kanskje flere ganger før de ble kategorisert som filler.  De fleste var nok en del tynnere enn i dag, men vi skolebarn var så heldige at vi fikk «svenskesuppe», tran og melk på skolen hver dag. Svenskene kunne ikke tenke seg en arbeidsdag uten varm lunsj, og sendte store forsyninger med suppeposer til norske skolebarn, suppe som ble kokt på storkjøkken og bragt til skolen i 20 liters melkespann. Havresuppe mandag, onsdag og fredag,, ertesuppe tirsdag og torsdag, samt betasuppe med kjøtt på lørdag.  Vi hadde full skoledag også lørdag, må vite, selv om arbeidstiden for folk flest var kortet ned med en time.

Den lynsjingen av nazistene mange hadde snakket om og sett fram til ble altså avverget, men så snart de tyske soldatene var på vei hjem til et land i ruiner begynte plyndringen av de tyske depotene. Skytevåpen og ammunisjon, telt, kikkerter og fotoapparater, til og med hele feltsykehus  ble tatt vare  på og lagret på loft og i uthus, til tross for tydelige advarsler fra myndighetene om at slikt var forbundet med straffeansvar. Folk var vant til at myndighetene hadde det med å forby alt, og vurderte risikoen for å bli tatt. Da vi kom, var det bare diverse feltkjøkkenutstyr og tunge, hvitmalte treski tilbake., så vi nøyde oss med å ta med noen kokekar, en kartong esbit-tabletter til matkoking samt en revolver som til alt hell viste seg å være defekt.

Hvem lurer hvem?

Mikrofonkamp

Vi fikk vel hakeslepp, noen hver av oss da vi hørte NRKs intervju med Mulla Krekar i Dagsrevyen for et par timer siden. Er fyren sprøyte gal, som heller bensin på bålet like før ankesaken om politiets rett til å plassere ham på Kyrksæterøra skal opp for lagmannsretten? Statsministeren mener at han posisjonerer seg overfor det islamske ekstremistmiljøet i Midtøsten, men dette er noe han har holdt på med lenge, og da fortrinnsvis gjennom al-Jazeera. Noen vil kanskje tenke at nå har NRK greid å lure mullaen ut på glattisen, slik at PST får medhold i ankesaken, men hva hvis det er omvendt, og at det er Krekar som dirigerer showet?

Tampen brenner. Krekar vet godt hva han han tidligere har sagt, og trenger ikke innsyn i de graderte dokumentene politiet legger opp til å bruke under rettssaken. Derfor tar han for seg hovedpunktene i dette PST-dokumentet som er så hemmelig at bare den regjeringsoppnevnte advokaten som blir oppnevnt i statsråd fredag får lese det; altså den perfekte Kafka-prosess. Mulla Krekars agenda med å gjengi uttalelsene som er samlet i det hemmelige dokumentet er altså ganske enkelt å torpedere politiets opplegg for rettssaken.

Verdensmesterne

En herlig dag, i hvert fall her på Østlandet med sol, snø og et par varmegrader. Attpåtil er det St. Peters stol i dag, den dagen St. Peter ifølge primstaven kaster en varm stein i alle vann slik at telen sur og det blir vår. For de av oss som får økonomien til å henge sammen, og det er jo de fleste, er Norge et herlig land å bo i. Men så er Norge da også verdens rikeste land, og dertil har vi verdens beste skiløpere.

Her er det nok en salig blanding av fakta og følelser. Dette med rikdommen krever presisering. I en statistikk over verdens største økonomier, målt i brutto nasjonalprodukt ligger Kina på topp, fulgt av USA. Her er Norge på 49. plass, rett etter Ukraina. Statistikken for GDP pr. innbygger viser et annet bilde. Norge ligger på 6. plass, midt mellom Kuwait og De forente arabiske emirater.  Forskjellen mellom Norge og de andre oljelandene er at arabere flest må jobbe og slite for utkommet, mens en liten gruppe av befolkningen nærmest vasser i penger. Slik er det heldigvis ikke i Norge; her er det ingen som har blitt rike på andres bekostning, kanskje med unntak av folk som Olav Thon, Stein Erik Hagen og et par hundre andre investorer. Dessuten har vi en regjering som kjemper med nebb og klør for at denne gjengen skal få en enda større del av kaka.

Men gode skiløpere, det har vi, selv om verdensberømmelsen stort sett er begrenset av rekkevidden til norsk og svensk TV, mens skjermene i andre land fylles med rar sport som baseball, rugby, cricket og squash.  En statistikk over verdens 100 største sportsgrener viser at fotball (Association football, soccer) fanger opp 50 % av de sportsinteresserte. Alpinsport og skiskyting ligger på henholdsvis 29. og 34. plass med en god prosents oppslutning, mens skihopping noe lenger nede har ½ %. Langrenn koommer på 55. plass med snaue 1/4 %.  Og her ligger den enkle forklaringen på at Tyskland, til tross for at de har mange gode skiløpere, ikke finner å kunne overføre direkte fra Falun. De får jo med seg resultatene likevel, i likhet med de mange her hjemme som bruker enn solrik helg til andre ting enn å sitte inne og se TV hele dagen.  Noen går til og med på ski.

Norske muslimer skaper historie

Det er gledelig at muslimske ungdommer møter opp ved synagogen i Oslo for å støtte opp under den lille jødiske menigheten. Og mer enn positivt; det er historisk. Ikke rart at det vekker internasjonal oppsikt.

Motsetningene mellom jøder og arabere er mye eldre enn islam. Da de jødiske stammene innvandret til Palestina for kanskje 4000 år siden kom de i konflikt med andre stammer som bodde der fra før, blant andre «filistrene» (fra gr. philistini, palestinere), jfr. historien om David og Goliat, og den senere beretningen om den blindede filister-kjempen Samson, som rev ned det jødiske tempelet i Gaza med bare nevene. Gjennom historien har Palestina vært okkupert av mange; babyloniere, syrere, romere, islamske kalifer og kristne korsfarere. I flere hundre år var landet en del av det ottomanske eller osmanske riket, som ble grunnlagt av Usman på 1300-tallet.  Etter sammenbruddet av det osmanske imperiet i 1917 var landet britisk protektorat inntil staten Israel ble opprettet etter 2. verdenskrig.

De store imperiene, som Romerriket og det osmanske rike var multikulturelle i likhet med dagens USA. Nasjonalismen, i den forstand at mennesker av samme etnisitet utgjør en nasjonal enhet grep om seg i Europa på 1800-tallet, da lad som Italia og Tyskland sine hundrevis av autonome fyrstedømmer ble samlet til nasjonale enheter.  Norge ble også opprettet som egen nasjon på 1800-tallet.  Felles for alle landene var at de forsøkte å trekke de nasjonale trådene langt tilbake i historien.  Staten  Israel var ikke noe unntak i så måte. Zionismen, som også oppsto på 1800-tallet var en bevegelse som ville føre jødene tilbake til det som hadde vært forfedrenes hjemland langt tilbake i historien. På grunn av de grusomme jødeutryddelsene under 2. verdenskrig var det stor sympati for jødenes sak i FN som blant folk flest, mens det problemet at Palestina nå var befolket av etniske grupper som hadde bodd i landet i et utall av generasjoner ikke ble tatt alvorlig nok. En del ble gjort, slik som å fastsette at Jerusalem , som var en hellig by både for muslimer, jøder og kristne skulle være en åpen by med fri adgang for alle. Tel Aviv ble derfor hovedstad i den nye jødiske staten.

Det var mange forhold som gjorde at helhetsløsningen som ble trukket opp av FN ikke var til å leve med for noen av partene, særlig ikke for bortimot en million palestinere som nå ble fordrevet fra hus, gjem og land og måtte leve som flyktninger i nabolandene.  For israelerne var det et hovedproblem at de ikke hadde fri tilgang til vann. Det var Jordan som eide og kontrollerte så vel Genesaretsjøen som elva Jordan.

I 1967 inngikk Egypt, Syria, Jordan og Irak en militærallianse med det formål å gjøre slutt på staten Israel en gang for alle, men israelsk etterretning fikk greie på planene og angrep først.  Det ble en lynkrig, den såkalte seksdagerskrigen.  Israel hadde bare noen få fly, men de hadde dyktige flygere som var utdannet i USA,  som også leverte bomber. Med disse klarte israelerne å ødelegge angriperlandenes flystyrker før de fikk lettet. Krigen endte med at Israel okkuperte et landområde tre ganger så stort som det landet de hadde fått tildelt, det meste fra Jordan, inkludert Genesaretsjøen og elva Jordan.

Det er flere forhold som gjør det nær sagt umulig å komme fram til noen løsning på konflikten.  For det første er flyktningproblemet er like akutt i dag. Dernest er det de israelske bosetningene på jordansk jord på Vestbredden. Folkeretten er helt klar på at en okkupant ikke har anledning til å bygge på okkupert område, men Israel har ikke tatt hensyn til de mange FN-resolusjonene om dette, og fortsetter å bygge ut bosetningene. Dette, sammen med de stadige gjengjeldelsesaksjonene som har etterlatt store deler av Gaza som en ruinhaug har skapt sterk kritikk av den israelske regjering både fra opposisjonen og fra politikere i mange europeiske land. Det er avgjort umusikalsk å påstå at en slik kritikk bunner i antisemittisme. En annen sak er det at både den israelske politikken og kritikken av den nok bidrar til å nøre opp under antisemittistiske holdninger. For mange av kritikerne,  , og  særlig de fra USA blir det et dilemma hvorvidt dette skal kneble kritikken av åpenbart uholdbare tilstander.

Det eneste som kan skjære gjennom en slik knute er å bygge gode menneskelige relasjoner, slik muslimske ungdommer i Oslo nå går inn for.

Multikulturalismens dilemma

De bestialske drapene på de 12 redaksjonsmedlemmene i ukeavisen Charlie Hebdo i Paris i går formiddag  er sjokkerende fordi de bryter med alle regler for rett, moral og menneskelighet.  Vi gjør en alvorlig feil hvis vi betrakter slike massemordere som «soldater» i en terroristorganisasjon som dermed har ansvaret for handlingen. I likhet med vår egen Anders Behring Breivik  er de skakkjørte enkeltindivider som er blitt ødelagt av sinnssyke forestillinger om hvordan verden er skrudd sammen. Forskjellen er bare at i det ene tilfellet er grunnlaget politikk, i det andre religion.

Hva er grunnen til at Islam ligger så godt til rette for fundamentalistiske gærninger som det utvilsomt gjør?

Den tyske historiefilosofen Oswald Spengler så på kulturer og sivilisasjoner som levende organismer som blir født, utvikler seg og dør.  Vesterlandene nådde middagshøyden i renessansen; forfallet begynte med borgerstanden i byene som fjernet seg fra landbruket og den livgivende kontakten med jord, dyreliv og natur.  Fra og med opplysningstiden begynte degenerasjonen å bre seg for alvor. Altså ifølge Spenglers verk «Der Untergang des Abendlandes».

Om vi kanskje ikke har den samme kullsviertro på Spengler som muslimene på profeten, bør vi vel kunne innrømme at det muligens kan være slik at ikke alle sider ved vår vestlige kultur gjenspeiler det ideelle menneskelige samfunn. Karikaturtegnere og satirikere har iallfall rikelig med stoff å øse av. Hva enten det går oppover eller nedover med samfunnsutviklingen har både religiøs tro og synet på autoriteter endret seg betraktelig fra inkvisisjonens tid. Malisiøse Karikaturtegninger av Jesus, disiplene og tidens geistlige autoriteter ville avgjort ikke blitt godt mottatt.  Misdederen ville nok få kappet av både det ene og det andre før bøddelen tente bålet.

Det er kanskje slik at vi lever i helt forskjellige kulturelle faser eller tidsaldre, vi og muslimene. Så vidt jeg husker fra historien startet de fra skratsj i år 622. Ut fra en «spenglerk» tankegang ligger de derfor et halvt årtusen etter oss i kulturell utvikling., i en tid der man ikke spøker med det hellige.  Imamene  har tydeligvis ikke det samme avslappede synet på sin Gud som de fleste kristne prester. For dem er profetens ord bokstavelig og evig sannhet, slik at det blir umulig for dem å ta helhjertet avstand fra mange av de uhyrlighetene som følger med en blind bokstavtro. Den tekniske utviklingen har lite med dette å gjøre og bidrar bare i beskjeden grad til å bygge bro over den kulturelle kløften.  Det sier seg selv at dette vanskeliggjør enhver integrasjon mellom kulturene. Den eneste vanntette løsningen på problemet ville være å la de to kulturene få utvikle seg fritt i hver sine geografiske områder, slik de gjorde for et par generasjoner siden, men den politiske og økonomiske utviklingen har i stedet ført til en en form for sameksistens som kalles multikulturalisme.

Helt siden innvandringen til Europa begynte å skyte fart på 1970-tallet har det eksistert innvandringsfiendtlige politiske partier i de fleste europeiske land,  som regel langt ute på høyre fløy og derfor relativt små og uspiselige for det store flertall. Men en uke før jul i 2014 ble det dannet en slags folkebevegelse i Dresden, PJEGIDA, kort for «Patriotischen Europeer gegen die Islamiziering des Abendlandes», som samlet 18000 til demonstrasjon, og som raskt har spredt seg til de fleste større byer i Tyskland. De forlanger at muslimene enten godtar vår vestlige kultur eller reiser «dit  de kom fra», noe som for de fleste ville bli en kort tur ettersom de jo er født i Tyskland.

Amerika! vil noen si. USA  er beviset på at det lar seg gjøre. De har utviklet et multikulturelt samfunn som fungerer, riktig nok med en del gnisninger.  Det er mange sammenfallende årsaker til at de har klart dette. For det første er de alle innvandrere. (Indianerne er det ikke mange som snakker om i denne sammenhengen.)  Derfor prøver de heller ikke å integrere de forskjellige kulturelle gruppene mer enn nødvendig, les  flaggheising og nasjonalsangen på skolen hver morgen.  Religionsutøvelse og den slags er opp til den enkelte,  og etter skoletid går hver til sitt , til sin egen kulturelle sfære, jfr. norskamerikanerne som hadde aviser på sitt eget språk i tre generasjoner.

 

«Pinse, ssa du? Ha’kke peiling.»

 

Brave New World_min

I Aldous Huxleys satiriske roman «Brave New World», som ble skrevet på begynnelsen av 1930-tallet finnes bare nåtid. For de fleste er fortiden bare et vagt og uklart begrep som forbindes med «villmennene» som lever i avsides reservater som bare kan besøkes med spesialtillatelse fra verdensledelsen. Og uten fortid finnes heller ingen framtid. Her og nå er det eneste som gjelder.  Alle er unnfanget og født i glasskolber i statsklekkeriet og programmert til sin plass i samfunnsmaskineriet som henholdsvis alfa-, beta-. gamma-, delta- og epsilonmennesker, alt etter hvilket arbeid de utfører. Det er toppskiktet i dette meritokratiet, alfa+, som leder og opprettholder dette systemet.  Den ledende filosofi er Henry Fords berømte uttalelse: «History is bunk», og de tre grunnpilarene i denne vidunderlige nye verden, som boka heter i Georg Brochmanns oversettelse fra 1936 er  «kjøp og kast», fri sex – «alle tilhører alle», og medikamentet soma. En pille gir lykkefølelse, to piller gir åndelige opplevelser, tre piller gir en dyp og langvarig søvn, mens fire piller gir en smertefri avslutning av livet.

I «Brave New World Revisited» fra 1958 skriver Huxley at da han skrev «Brave New World» hadde han lagt fortellingen til 600-tallet etter Ford. Han hadde sett klare tendenser til denne samfunnsutviklingen, men ikke i sin villeste fantasi hadde han forestilt seg at det kunne gå så fort. Det hadde neppe George Orwell heller da han skrev «1984» Riktig nok er overvåkingen allerede nærmest total, men Storebror, den autokratiske diktatoren alene på toppen er på vei til å bli en dinosaur. Dagens diktatorer, som holder kloden i et jerngrep er en hel samfunnsklasse, Huxleys kategori alfa+. Hvorfor har det blitt slik, og hvordan kan Huxley ha forutsett utviklingen allerede på begynnelsen av 1930-tallet? Svaret på begge spørsmål er det samme: Det dreier seg om en mentalitetsforandring som går mye lenger tilbake i tid, endrede verdier som det er mulig for en observant iakttager å få øye på.  I verket «Der Untergang des Abendlandes» daterer historiefilosofen Oswald Spengler mentalitetsforandringen til den tiltagende urbaniseringen av Europa på 1700-tallet. Det gamle, bærekraftige verdisettet som var knyttet til jordbruket og et enkelt levesett begynte å slå sprekker med framveksten av borgerstanden i byene, en rotløs og uproduktiv samfunnsklasse som hadde mistet kontakten med sine røtter og derved ble kimen til undergangen.

Når NRK gjennom små enquêter påviser historieløshet hos et flertall av intervjuobjektene er dette sikkert ikke noe nytt. Det som gir grunn til bekymring er at hverken intervjueren eller objektet later til å oppfatte dette som noe problem. Det er bare nåtid som teller,; historie er unyttig skrap som i verste fall kan hindre min handlefrihet,  vel å merke en frihet til utfoldelse i overensstemmelse med tidens verdinormer: fritt konsum av sex, dop og andre forbruksvarer.

Profetisk tegning?

Dalai Lama

Denne tegningen fra Aftenposten på dagen for Dalai Lamas ankomst trenger for så vidt ingen tekst.

Mange norske politikere har markert seg positivt i internasjonale sammenhenger. Nevner i fleng C. J Hambro, trygve lie, Gro Harlem Brundtland, Thorvald Stoltenberg, Kjell Magne Bondevik, Torbjørn Jagland, Jens Stoltenberg.

Erna Solbergs internasjonale image så langt er regjeringssamarbeidet med et parti som sammenlignes med det franske Nasjonal Front og en underdanig aksept av krav fra det kinesiske kommunistpartiet, krav som føles helt uakseptable for nordmenn flest.

Netsing

Søndagsmiddag

Det geniale nyordet «phubbing» vekker et vell av assosiasjoner: Thone, hub, publishing, snobbing, mobbing. For den som utfører handlingen føles det som livsnødvendig oppdatering; det er ikke godt å vite hva man går glipp av ved å være fraværende i 5 minutter.

Den som utsettes for handlingen opplever det ganske annerledes, kanskje som uhøflighet, mangel på interesse for samtalepartneren, eller i verste fall som en ren fornærmelse, «Jeg gir blaffen i hva du synes».Både lydmessig og innholdsmessig har «phubbing» en negativ klang.

Det lar seg neppe gjøre å finne eller lage noe norsk ord som fanger opp alt dette. Det nærmeste jeg kommer er ‘netsing’, som har noe av den samme dobbeltheten., ‘nett-surfing’ og ‘hets’. Verbet ‘å netse’ kan bøyes i alle personer og tider.

Kamp om skolens sjel

Er det noen som husker Terboven og Quislings forsøk på å ta innersvingen på lærerne? Det gjør jeg, som begynte på skolen i 1940.

I 1942 ga Vidkun Quisling en lov som gjorde alle lærere til medlem av Norsk Lærersamband, der formålsparagrafen gikk ut på å gjøre norske skolebarn til gode nasjonalsosialister. En aksjonsgruppe blant lærerne sendte ut en hemmelig parole om å melde seg ut, noepraktisk talt alle gjorde. Etter hvert tilspisset saken seg. 1100 mannlige lærere ble arrestert, og halvparten av dem ble sendt til Kirkenes på tvangsarbeid. Men lærerne holdt stand. Quisling innså at skolen måtte holdes i gang og ga opp nazifiseringsforsøket.

Det er ikke bare nazistene som har forsøkt å forme skolen i sitt bilde. Politikere fra alle partier står på for å endre undervisningsplaner så vel som formålsparagraf, og da ansvaret for lærerne ble overdratt til kommunene ble KS forhandlingsmotpart i spørsmål om lønns- og arbeidsvilkår. De foreslår endringer i arbeidstiden som vil bety en drastisk omlegning av skolen. Kommunene vil spare penger på dette ved at den lovpålagte etterutdanningen av lærere blir billigere.

Når en virksomhet organiseres på en billigere måte vil det alltid gå ut over noe eller noen, i dette tilfellet undervisningen, eller med andre ord elevene, som vil få mindre tilrettelagt undervisning.  En flukt fra læreryrket er også en mulig konsekvens; lærerne har langt større utdannelse enn snittet for kommunalt sektor og kan relativt lett finne andre jobber.

For lærernes del foretrekker de å beholde den nåværende ordningen av to grunner. Den ene går på yrkesetikken; lærere setter sin ære i å gjøre en best mulig jobb. Den andre grunnen er at tre ukers avspasering for lengre arbeidstid gjennom skoleåret gir en lang sommerferie. Spesielt i våre dager, når turnus og komprimerte arbeidsperioder blir stadig mer utbredt, er det underlig å skulle gå motsatt vei for denne yrkesgruppen.

KS har selvfølgelig ingen ting til felles med NS. Heller ikke kan det umenneskelige presset lærerne ble satt under i 1942 sammenlignes med dagens arbeidstvist.  Men sakens kjerne er i høyeste grad den samme; det dreier seg om lærernes mulighet til å gi en undervisning som de selv føler at de kan inne stå for. Når de klarte å stå imot både regjeringen og okkupasjonsmakten i 1942 burde det være håp om at de klarer seg også i 2014.

 

 

Krim

Ikke krim denne gangen, men Krim, halvøya innerst i Svartehavet som en gang var utgangspunktet og nøkkelen til den nordlige karavaneveien til Kina, Silkeveien. Sevastopol ble anlagt på 1700-tallet som hovedbase for den russiske flåten, noe den fortsatt er.

Forfatningsmessig er Russland verdens største og mest kompliserte føderasjon med mer enn 80 enheter som sender representanter til nasjonalforsamlingen, dumaen. 21 av dem er selvstyrte republikker med egen president og nasjonalforsamling, 4 er etniske enklaver, mens resten er distrikter eller fylker, russ. oblast. Disse har også forskjellig grad av selvstyre.

Da det øverste Sovjet i 1954 vedtok å overføre Krim til Ukraina, hadde halvøya status som selvstyrt oblast med egen nasjonalforsamling. Denne styreformen ble forsterket ved at Krim ble selvstyrt republikk tilknyttet Ukraina, som jo var en av de 15 republikkene i Sovjetunionen, der utenrikspolitikken ble styrt av Det øverste sovjet. Overføringen ble utvilsomt gjort av strategiske grunner; soldatene ved marinebasen ble bedre integrert med ukrainerne, og fikk derfor større slagkraft  inn mot Europa. Da Sovjetunionen ble avviklet i 1991 ble de fleste av de ordningene som var foretatt av Det øverste sovjet nærmest automatisk opphevet, mens spørsmålet om Krim først ble avklart i 1997 da Russland anerkjente Ukrainas overhøyhet over halvøya og inngikk en leieavtale om flåtebasen. med en årlig leie på 98 millioner dollar, som ble avregnet mot reduksjon av gassprisen.

Slik sett gir jo det relativt sett enda større folkeflertallet på Krim legitimitet til kravet om å få bestemme over sin egen skjebne. Det som gjør avstemningen illegitim er russernes dårlig maskerte militære inngripen, som sannsynligvis skyldes at Putin ville komme en amerikansk forsterkning av den ukrainske flåtebasen i forkjøpet. Amerikanerne hadde allerede pustet til ilden ved å sende deler av middelhavsflåten inn i Svartehavet, og vi må regne med at den militære etterretningen på begge sider har informasjon som kunne forklare hvorfor situasjonen er slik den er.

Og hva er så situasjonen i dag? Jo, både den ukrainske marine og handelsflåten har sin hovedbase i Sevastopol, som er svært viktig også for landets handel og industri. Krim gir dessuten både turistinntekter og billig gass fra Russland. Sett fra russisk side er situasjonen dramatisk. Nå som Ukraina er på gli mot vest, mot EU og på sikt mot medlemskap i NATO, står de i fare for å få NATO som nærmeste nabo med alle muligheter til å kontrollere den russiske svartehavsflåten og et landområde der tre fjerdedeler av befolkningen er etniske russere. Her spøker både Krimkrigen og vestmaktenes intervensjon i den russiske borgerkrin i 1921 i bakgrunnen og bidrar til å forklare hvorfor Putin er villig til å ta de store politiske belastningene den russiske intervensjonen medfører.

«En bok – boka»

Enkelte språkforskere regner med at grammatikalsk kjønn vil bli borte i norsk. Første skritt i denne utviklingen er at hunkjønnsformer som «ei bok – boka» blir erstattet av hankjønnsformen «en bok -boken».

Så langt Språkteigen. Om dette kommer til å skje, altså hvorvidt kjønnsinndelingen blir borte ligger selvfølgelig langt utenfor min kompetanse å mene noe om. Det jeg mener å kunne mene noe om er hvilke bøyningsformer som er vanlige i dag, for dette kan jeg observere i dagspressen og NRK. I bokomtaler fra forlagene og anmeldelser av nye bøker i presse og kringkasting er som regel ingen av de ovenfor nevnte formene dominerende; her heter det «en bok – boka», altså en blandingsform, hankjønn i ubestemt form, Hunkjønn i bestemt form entall.

Denne tvekjønnede bøyingen er absolutt ikke enestående for bokbransjen. Vi finner den igjen i dagligtalen så vel som i presse og kringkasting i et stort antall vanlige substantiver: «En gate – gata», «en seng – senga», «en veske – veska», «en elv – elva», «en jente – jenta», «en øy – øya», og så videre. Grunnen til at dette «feilaktige» bøyningsmønsteret er i ferd med å overta hegemoniet har muligens sammenheng med den store toleransen for dialektbruk i Norge. I østnorske dialekter, som jeg kjenner best til, og sikkert også i mange andre står hunkjønnsbøyningen sterkt. Over hele Østlandet heter det «ei bok – boka». Det er så vidt jeg vet bare på bergensk at det er kurant å si «en jente – jenten» og «en øy – øyen».

Når den nye blandingsformen har etablert seg så godt, går jeg ut fra at også språkforskerne har merket seg endringene og er i ferd med å forske på det. I mellomtiden ser vi med stor interesse fram til faglig begunnede kommentarer til fenomenet.

Filmmusikk

Siste skrik blant filmregissører er – hvis jeg har oppfattet riktig, noen påstår at dette ikke alltid er tilfelle – film uten musikk. Tanken er at filmen på denne måten blir «ærligere» og mer realistisk fordi publikum ikke blir følelsesmessig manipulert. Hallo! Er ikke det at vi blir berørt av historien nettopp kriteriet på en god film? Jeg forstår NRK-anmelder Stålesens frustrasjon over svulstig musikk som øker til et crescendo for å forsterke dramatikken, men dette er jo bare den aller enkleste og mest primitive effekten ved filmmusikken. Det minner ikke så rent lite om hin berømmelige tilføyelse i margen på et manuskript til en politikertale: «Svakt argument. Hev stemmen.»

 

Litteraturens fortrinn framfor filmen er refleksjonen. Det er mulig å holde leseren kontinuerlig oppdatert på personenes tankeprosesser og følelsesreaksjoner samtidig med at handlingen utfolder seg. I filmen kan dette til en viss grad komme til uttrykk gjennom dialog med andre personer og ved hjelp av kroppsspråk. Ved store skifter i scenebildet er musikken det beste hjelpemidlet – gjerne i form av «ledemotiver» i Wagnersk betydning, altså gjenkjennbare motiver som tidligere i filmen er blitt knyttet til bestemte situasjoner eller problemstillinger. Et slikt motiv på rett sted kan i et glimt formidle mer enn den beste dialog – uten ord, uten ytre handling.  Tilskueren vet hva som er på gang, kanskje helt uten noen bevisst gjenkjennelse av triggerelementet i musikken.

Til etterretning

Telefonlave

«Etter et atombombeangrep må du ikke la deg forvirre av at landskapet ser totalt forandret ut», sto det i soldathåndboka på begynnelsen av 1950-tallet. Beroligende å vite for soldaten som står med våpenet skuddklart, gjørme i ansiktet og øverste knapp i uniformsjakka forskriftsmessig kneppet, og tilfredsstillende for Forsvaret, som på denne måten demonstrerer at de har full kontroll under alle forhold.

At det registreres 33 millioner samtaler relatert til norske styrker i utlandet på en eneste måned kan jo forurolige noen hver; er virkelig terrorfaren så stor at dette er nødvendig? Etterretningssjefen forsikret på Dagsrevyen at overvåkingen bare er rettet in mot utenlandske forhold, og at norske borgere ikke blir overvåket. Dette ville jo ha vært beroligende hvis det ikke hadde vært for en uttalelse fra PST for to uker siden om at den største terrorfaren her i landet kommer fra egne borgere som har fått krigsopplæring av Al Qaeda. Håpet må være at PST er noe mer fokusert. Etter Utøya fikk de god hjelp til overvåkingen av en gruppe fra den militære etterretningstjenesten som ble permittert fra sin vanlige jobb i den anledning, så helt vanntette skott er det altså ikke. Hvis vi vil ha full klarhet i hvordan alt henger sammen mmå vi nok spørre en som vet, Edward Snowden, for eksempel.

 

Gratis bok til deg

Med gratisboka «Seljefløyten», en bok om bonderomantikk på 1800tallet i alle postkasser går Cappelen/Damm tungt inn på Kioskkompagniets  enemerker som kolportør av såkalt kiosklitteratur.

Det blir spennende å se om forfatteren blir godtatt som medlem av forfatterforeningen; Frid Ingulstad ble som kjent nektet medlemskap med den begrunnelse at ingen av hennes 200 romaner om fabrikkjenters kjærlighetsliv i Oskar Braatens Christiania holder litterære mål. Men så er jo heller ikke Kioskkompagniet noe «seriøst» forlag? Å stille spørsmål ved Cappelen/Damms seriøsitet, derimot, ville bare stemple spørsmålsstilleren som en kunnskapsløs kverulant uten respekt for Kultur-Norge, så det kunne ikke falle oss inn å gjøre det. Men hvis den anonyme forfatteren av denne boka, som skriver under psevdonymet «Sigrid Lunde» skulle bli akseptert som medlem av nevnte forening, ville vi kanskje driste oss til å tenke at Frid Ingulstad har valgt feil forlegger.

I Bakvendtland der kan alt gå an

I pedagogisk litteratur som i barne- og ungdomsbøker er stoffet nøye tilpasset alderstrinn og vanlige sosiale normer. Film og dataspill har anbefalte aldersgrenser, og styrende organer forventer at norske TV-redaksjoner legger voldelige og skremmende programmer til sen kveldstid, da i hvert fall mindre barn har gått til sengs.

Dagsrevyen i dag åpnet med skremmende videoopptak fra terroraksjonen i Nairobi, og litt senere, i magasindelen filmklipp laget for å vise brutaliteten i borgerkrigen i Syria, bilder som fester seg på netthinnen.

Det er selvfølgelig fåfengt å ha innvendinger mot at NRK sender slike blodige reportasjer rett etter barne-TV. Utviklingen må gå sin gang, og til den hører bærbare kameraer og filmutstyr som er så automatisk og enkelt at alle kan bruke det. På litteraturens vegne er jeg mer bekymret over en stadig økende kløft mellom den grusomme virkeligheten som daglig presenteres i media og den urealistiske, virtuelle virkeligheten som tegnes i den snille og omhyggelig tilpassede barnelitteraturen.

Når det kommer til stykket er det kanskje helt greit. I vår ungdom lekte vi krig, vold og ridderturneringer, som sto i skarp kontrast til skolehverdagens virkelighet basert på Margrete Munthes idéer om barneoppdragelse. Vil utviklingen gå i retning av at barna leker å være snille og hensynsfulle, mens de går løs på hverandre med våpen i dagliglivet?

Dårlige lederegenskaper?

Det er mange som vil Arbeiderpartiet til livs. En av dem var Anders Behring Breivik, mistilpasset ung mann som gikk seg vill i en hatverden han selv hadde skapt gjennom flere år med voldelige dataspill og lesing av høyreekstreme nettsider. Det som muliggjorde massakren på Utøya var en kombinasjon av en lang norsk tradisjon for åpenhet og tillit og den like tradisjonelle fellesferien i juli med vikarer og redusert bemanning overalt.

Reaksjonen i storsamfunnet var ikke på noen måte gitt i de første timene etter de grusomme ugjerningene. i denne situasjonen var det at en så langt ganske fargeløs statsminister som selv var hardt rammet trådte fram og viste klokskap, humanitet og fremragende lederegenskaper.

Gjørv-kommisjonen har pekt på en mengde av svakheter i den nasjonale beredskapen, og mye er forsøkt rettet opp, men vil det holde også i kommende års fellesferier?

Jeg har faktisk hatt den største respekt for ordfører Fabian Stang inntil dette uforståelige utspillet sammen med Kristin Clemet og Erna Solberg; et sjofelt angrep på Jens Stoltenberg personlig for en katastrofe som rammet ham selv – Behring Breivik har bekreftet at bomben i regjeringskvartalet var ment å ramme statsministeren. Nå har han fått uventet dragjelp fra folk vi tross alt trodde bedre om.

 

«Registrer deg»

Oppfordringen er knyttet til en vennliggrønn knapp på en meldingsboks i Facebook som nå kommer opp hver gang jeg logger inn på brukerkontoen min. Logge inn med passord må jeg gjøre hver gang fordi jeg ikke har klikket på den grønne knappen og dermed godtatt de nye betingelsene, der brukeren med et enkelt tastetrykk generøst gir Facebook rett til å bruke all den informasjon de klarer å samle til sine egne formål. Derfor maser de også om å få oppgitt mobilnummeret, ettersom jeg ikke bruker mobilen til å logge inn på Facebook. Får de det, kan de nemlig overvåke alle mine bevegelser også i det ytre rom. Det er selvfølgelig en smal sak å hente nummeret fra telefonkatalogen, men i så fall bryter de personvernloven når de overvåker telefonen ved hjelp av GPS.

Paranoid? Nei, denne informasjonen står tydelig å lese på Facebooks egne dokumenter. Tyven tror at hver mann stjeler, og Facebook er oppsatt på å avsløre nettverk. Derfor ber de om min tillatelse til å kartlegge alle ip-adresser jeg måtte oppsøke, alle kontakter jeg måtte ha gjennom internett, e-post og mobil, samt disse kontaktenes eventuelle forbindelser til organisasjoner og andre nettverk, altså forhold jeg ikke har noen som helst kontroll over kanskje ikke engang kjennskap til. Facebook kobler alt dette til sitt eget reklameformål. «Tilpasset reklame» er lynavlederen som skal ta imot folkets vrede, men Facebook er amerikansk, og det er ikke lenge siden varsleren Edward Snowden viste oss et glimt av Storebrors ansikt bak reklamemasken.

De sfleste av oss døyver uroen med argumentet «jeg har ingenting å skjule», men i denne sammenhengen har det bare en begrenset verdi, særlig for de av oss som har en vid kontaktkrets som surfer på de mest høyre- og venstrevridde nettstedene for å finne ut hva de snakker om, og det kan like godt være hvordan man lager selvmordsbelter eller planlegger et politisk kupp. Slik grunnløs kobling av folk som de facto ikke har noe å skjule til alle slags ikke-eksisterende «nettverk» åpner for en type vilkårlighet som tilhører regimer vi ikke liker å sammenligne oss med. Nå føler vi oss nok ganske ovenpå her i Norge, her vi ihveertfall for tiden kan være ganske trygge for å bli utsatt for de dronene vi selv bidrar til å produsere, men vi liker jo å reise utenlands.

Likevel velger jeg å bli på Facebook så lenge det går å logge seg inn gjennom gammelt bruker-id. Og hvis in profil skulle bli sperret, skyldes det antagelig vegring mot å akseptere innholdet av en finurlig oppsatt smørbrødliste på hundre og ørten punkter.

Hull i Norton?

I følge opposisjonen står det dårlig til med kunnskapsnivået i norsk skole. Her må det gjøres grep slik at vi kommer opp på nivå med resten av verden. Nedenstående mail fra en hittil ukjent bankforbindelse i London, som bærer tydelige tegn på å være sponset av Google Translate,  viser hvor mye vi har å innhente før vi kommer opp på internasjonalt nivå:

Kjжre partner

 Med respekt, jeg trenger е presentere meg selv til deg, jeg er Mr. Richard Davis en borger av Storbritannia er jeg en bankmann av yrke. Min viktigste formеl е sende deg denne meldingen er at jeg vil at du og jeg skal gjшre en virksomhet som vil gagne oss begge, jeg jobber med UBS BANK som en revisjon og regnskap manager i London, er jeg glad for е kontakte deg pе grunn av din etternavn og det kommer til е gagne oss begge, er at hvis du kan stoles pе og ikke е forrеde meg pе slutten av denne virksomheten.

 Hvorfor jeg er glad for е kontakte deg er at du bжrer samme etternavn med en sen klient av banken vеr som dшde pе 12 januar 2010 jordskjelvkatastrofen i Haiti, som drepte over 200.000 mennesker, og det vil vжre svжrt enkelt for meg е bruke deg som de pеrшrende til den avdшde konto, slik at fondet kan bli flyttet til deg som pеrшrende til den avdшde.

 Beste ensker

Ricard Davis

Akk ja, det er ikke så greit å være skurk i i dataalderen, særlig ikke når man i tillegg til å være dyslektiker også har feil tastatur.

Jeg ser Storebror

George Orwell var for så vidt den første varsleren. I 1984 var det en populær sport å se seg omkring for å finne ut om han hadde truffet blink med sin framtidsroman «1984», en speilvending av publikasjonsåret 1948. Nei, det var vi som kunne se Storebror på TV-skjermen; han kunne ikke se oss. Men, som vi alle vet, det skulle raskt balle på seg.

Det ble sagt at hver fjerde innbygger i DDR arbeidet som informant for det hemmelige statspolitiet. Fullt så mange er det vel ikke i USA, men til gjengjeld har de langt mer effektive arbeidsredskaper. I DDR hadde de bruk for en mengde postkontrollører for å dampe opp, lese og kleve igjen alle brevene. I vår verden går praktisk all korrespondanse med e-post, så amerikanerne trenger bare en robot til å skanne etter mistenkelige ord som «Allah», «jihad» eller «kamerat». At internettserverne overvåkes overrasker ingen, og det bekymrer oss egentlig lite, enten fordi vi ikke har noe å skjule eller fordi vi selvfølgelig sender sensitiv informasjon med Posten. Hvis det er noe som er sikkert, er det at de ikke har råd til å ansette brevkontrollører.

Det som gir grunn til bekymring er altså ikke «nyheten» om at FBI og CIA overvåker Google, Apple, Facebook, Skype og you-name-what.  Det som skaper uhygge er reaksjonen mot varslerne, de som henger bjella på katten ved å bekrefte mistanken. Å dømme folk til 100 års fengsel eller det som verre er for å bekrefte noe alle vet er ødeleggende på flere måter. Det bidrar til å skape et terrorvelde av stalinistiske dimensjoner, som i neste omgang bryter ned tilliten til staten og myndighetene, og på lengre sikt selvrespekten: Jeg tør ikke si fra, altså er jeg like feig som alle andre, og det samme kan det være…

Habemus Papan

Bergoglio

Hva betyr et pavevalg for oss i det protestantiske, for ikke å si sekulariserte nord? For NRK er det bare en nyhet blant mange andre, i dag nevnt og i morgen glemt. Hvis det da ikke lar seg gjøre å spa opp noe skikkelig dritt som kan avsløre fyren en gang for alle. Det skulle ikke være så vanskelig forresten, i et land som enda lider under traumet av et nylig avviklet militærdiktatur. Vi har rett til å tenke slike tanker, vi som talte Terboven og Quisling midt imot – eller gjorde vi egentlig det? De fleste hadde nok vett til å holde kjeft og eventuelt arbeide i det skjulte. Men det er vel litt mye å vente av en søramerikansk erkebiskop at han skulle ha like mye omløp i hodet som en gjennomsnitts nordmann.

For de av oss som fulgte begivenhetene på CNN, som sendte kontinuerlig fra Petersplassen fra det øyeblikket den hvite røyken ble observert, steg spenningen og spekulasjonene den første timen, en spenning som ikke ble utløst, men som bare steg videre da den nyvalgte pave Frans kom ut på balkongen med sitt stillferdige ‘buena sera’. En beskjeden mann som lyser av indre styrke.

For dette er verdenshistorie, kanskje av like stor betydning som valget av den polske kardinalen Josef Vojtyla, bedre kjent som Johannes Paul II, var i sin tid. Støtten fra Vatikanet var av stor betydning for Lech Walesas fagforbund, bevegelsen som ble en viktig brikke i den fredelige avviklingen av Sovjetunionen. Den neste paven, den tyske kardinalen Joseph Ratzinger, som tok navnet Benedikt XVI, var et mellomspill, en tenkepause han selv brukte til å komme fram til at det beste han kunne gjøre var å abdisere. Dette var også en historisk beslutning, noe han vil bli husket, og æret for.   Tenk om alle toppledere hadde hatt et slikt mot!

Hvem er så denne Frans, som ble valgt etter så kort tid? Jorge Mario Bergoglio er som kjent argentiner. Faren var italiensk immigrant og jernbanearbeider, og familien hadde fem barn. Han gikk inn i Jesuittordenen som 20-åring, studerte filosofi og teologi, ble prest og senere erkebiskop i Buenos Aires. Hvis vi vil vite noe om hva han står for, må vi se nærmere på denne ordenen.

Jesuittordenen, eller Jesu Selskap, var en streng munkeorden som ble stiftet i 1550 av Ignatius av Loyola. Hovedvekten lå på askese, studier, misjonsarbeid og veldedighet. De ble utsatt for sterk kritikk, antagelig delvis berettiget, og i 1776 besluttet Vatikanet å legge ned ordenen. Og slik ble det, bortsett fra i det protestantiske landet Preussen, der kong Fredrik den Store trengte jesuittene til å bygge opp skolevesenet – begynnelsen til det som senere skulle bli folkeskolen over hele Europa. En bieffekt av dette var at ordenen overlevde. I 1814 ble den igjen godkjent av Vatikanet, og fikk stor innflytelse i mange land, bare ikke i Norge. Den nye grunnloven ga ikke jøder og jesuitter adgang til riket. Jødeparagrafen ble som kjent opphevet etter en kraftig innsats fra Henrik Wergeland, men jesuittene var utestengt helt til paragrafen ble opphevet i 1956. Ja, du leste riktig, nittenhundre og femtiseks.

«Kirken er for de fattige», sa pave Frans til en forventningsfull forsamling på den åpne pressekonferansen. Hva var dette for slags budskap? Utenriksavdelingen i NRK brukte mindre enn ett minutt på kommentarene. Her var tydeligvis en mann som unngikk å ta stilling til seksuelle overgrep og andre skandaler som har rystet den katolske kirke i de senere årene.

Det den nye paven i virkeligheten gjør er å gjøre de to foregående pavene til en parentes i kirkens utvikling ved å ta opp stafettpinnen etter pave Johannes 23. Helt siden II Vatikankonsil på begynnelsen av 1960-tallet har Jorge Bergoglio vært opptatt av frigjøringsteologien og nord/sør-problematikken; de enorme sosiale og økonomiske forskjellene mellom det rike nord og fattigdommen på den sørlige halvkule.  Indirekte er dette også en støtte til de progressive og demokratiske kreftene som er i sterk framvekst i sør og som på sikt kommer til å endre fordelingen og maktbalansen i verden. Dette er vesentlige spørsmål, i motsetning til spørsmålene om enkelte presters seksualmoral eller mangel på sådan.

Hallo i silikonskogen

Har du noen gang tastet inn og sendt en tekstmelding mens du kjører bil? 40% av norske bilførere svarte ja på dette spørsmålet. Alle vet jo at de utsetter seg selv og andre for livsfare på denne måten, for oppmerksomheten lar seg simpelthen ikke dele. Flertallet mener likevel at dette er tillatt inntil den berammede nye loven med forbud og strenge straffer trer i kraft.

Det mest skremmende ved dette er ansvarsfraskrivelsen. Er det virkelig slik at jeg er i min fulle rett til å oppføre meg som en ansvarsløs unge så lenge ikke myndighetene setter inn tiltak for å begrense min frihet?  I så fall kan det jo være like greit om kineserne overtar verdenshegemoniet.

Det har jo alltid vært slik, vil noen mene. Nei. Det har ikke alltid vært slik. Helt opp til vår tid har folk flest tatt et personlig ansvar for seg selv, familien og samfunnet, vurdert ressursbruk og overlevelsesstrategi.

Det som er nytt i tiden er at vi er i ferd med å miste kontrollen over en raskt akselererende teknisk utvikling. Å jasså, sier du kanskje. Som om vi ikke håndterer all verdens tekniske duppeditter etter hvert som de dukker opp på markedet!

Men det er nettopp her det kommer til å skjære seg. Den tekniske utviklingen går nå så fort at vi ikke rekker annet enn å henge med i svingene, og det kommer nødvendigvis til å gå enda fortere. Et menneske, et dyr eller et tre vokser og utvikler seg på sin egen, relativt langsomme måte, en utvikling det er mulig å forutse og ha en viss kontroll over.  Den materielle ekspansjonen styres av helt andre vekstprinsipper, jamfør datateknikken. Byggesteinene er uhyre enkle, en rekke på åtte kontaktpunkter som kan slås av eller på er nok til å skape et helt system av forskjellige konfigurasjoner. Flere slike enheter kan styres av en eneste overordnet enhet, og så videre og så videre nærmest i det uendelige. Og mens levende organismer har sin begrensning og levetid, har den materielle ekspansjonen ingen slik innebygget begrensning. Det er nærliggende å tenke på Goethes dikt om trollmannens læregutt, som hadde overlatt kontrollen til et tilsynelatende dødt objekt og var ute av stand til å stanse en akselererende utvikling som styrte rett mot katastrofen.

At telefoner, tastatur og skjermer skulle overta verden, så å si for egen maskin som en slags tekniske tripoder duger knapt nok som et science fiction-prospekt. Katastrofen består ikke i at verden går under eller opp i røyk, men i at vi fraskriver oss ethvert ansvar for et samfunnsmaskineri som ruller og går helt hinsides vår mulighet for påvirkning. Det eneste vi kan gjøre er å kjøpe neste duppeditt og klikke «ja til alt».

Om sushi ogopphavsrett

Et norsk reklamebyrå har laget en sushi-reklame som beskyldes for å være et plagiat av en japansk reklamefilm. Begge har brukt Tsjaikovskys berømte ballett Svanesjøen som modell for fortellingen om en forhekset fisk som blir til sushi. Uansett om vi tar dette for god fisk eller ikke; her har vi tydeligvis et uavklart spørsmål om opphavsrett innenfor reklamebransjen å gjøre.

Så ille har det blitt, vil kanskje noen tenke. Bare ta det man har bruk for og gi det ut som sitt eget verk. Et typisk utslag av tidens mangel på moral. Det var nok annerledes før i tiden.

Javisst var det annerledes. Før i tiden var det ingen som hadde noen som helst betenkeligheter med å låne alt fra enkelte temaer til store deler av et musikkverk eller et drama fra andre, og gjerne bygge det ut etter eget hode. Vi kan jo ta den samme Svanesjøen som eksempel. Her har den gode Tsjaikovsky kvartet både ideen om svanen som er en forhekset prins og hovedtemaet i ballettmusikken fra Richard Wagners opera Lohhengrin. Temaet er tone for tone det samme som ledemotivet til Wagners svane, som inne i hammen er prins Gottfried av Brabant, forvandlet til en svane av den onde heksa Ortrud. Om noen skulle tro at det kanskje var Wagner som hadde kopiert Tsjaikovsky, kan vi opplyse at det har vi for ordens skyld sjekket, selv om vi aldri har vært i tvil om hvem som var den mer kreative av de to. Lohengrin ble uroppført i 1850, Svanesjøen bortimot 30 år senere, i 1877.

Alle som er interessert i opera og klassisk musikk vil vite at Richard Wagner har hatt stor innflytelse på flere generasjoner av musikere og komponister. Men påvirkningen strekker seg mye lenger, og omfatter store deler av dagens film- og dramaverden. Det kan gjelde sentrale enkeltverk som for eksempel Ringenes herre, der Tolkien har hentet det meste av opplegget fra Wagners Ringen, eller selve bruken av musikk i oppbyggingen av et moderne filmdrama, der korte, gjenkjennelige ledemotiver knyttes til situasjoner, personer eller ideer.

Hijab – eller bare jabb?

Tros- og livssynsutvalget, som ble utnevnt av regjeringen i 2010 med Sturla Stålsett som leder har nå levert sin innstilling til kulturministeren. Det er åpenbart at de tror litt av hvert, uten at dette gir seg utslag i noe enhetlig livssyn, men det var det vel heller ingen som ventet.

Likhet er et nøkkelord, det vil si at alle er like i den forstand at alle har rett til å markere sin egen ulikhet ved for eksempel å bære kors, burka eller sjamantromme, samt gifte seg med hvem eller hva som helst – men altså ikke hvor som helst. Her går grensen for tros- og livssynsutvalgets toleranse. Alle, uansett livssyn, legning eller andre perversiteter må vies av byfogden, mens kirken mister sin vigselsrett. Og mens presten kan heve arbeidsledighetstrygd og slik blir en del av det europeiske fellesskap, blir det travle tider hos byfogden. Ritualet må forkortes dersom de skal greie presset: «Vil du ha det som står ved siden av deg til ektefelle?» «og hva med deg?» «OK. Skriv under her. Neste!»

Når det gjelder politiuniformer heter det at offentlighetens interesse ivaretas av uniformen, ikke av hvordan den ser ut. Tenkte vi det ikke: I politiet er det skulderklaffene og slipset som teller, ikke hodeplagg eller benklær; se bildet.

Politiballett

Egentlig er det bare en liten gradsforskjell mellom lovens håndhevere og ansatte i dagligvarehandelen. Når ledelsen i NorgesGruppen tildeler alle ansatte gratis nisselue er denne ikke å oppfatte som en del av julegratialet, men snarere som mer eller mindre påbudt arbeidsantrekk, en påminnelse til sløve kunder om at det nærmer seg jul. Selv om jula er en kristen høytid, i hvert fall for mange av oss, har nok nissen en mer diffus opprinnelse. Noen god muslim er han i hvert fall ikke. Nå tviler vi vel på at Stålsett-utvalgets prinsipielle synspunkt om at alle kulturuttrykk bør behandles likt vil få noe stort gjennomslag i varehandelen; det er i hvert fall et stykke fram til at de ansatte i Norgeskjeden får utdelt hijab til bruk i butikken i forbindelse med Ramadan. Hijab kan utvilsomt oppfattes som kjønnsdiskriminerende. Et alternativ for mannlige ansatte kunne være å la hår og skjegg gro og legge igjen kammen hjemme for å vise solidaritet med de rettroende.

Utvalgets ledestjerne er altså likhet for alle, enten de er mann eller kvinne, jøde eller greker, for å bruke et kjent bibelsitat. I skolen er ikke slike sitater helt ukontroversielle, om vi har forstått utvalget riktig. Etter deres oppfatning må skolen renses for alle kristne symboler og referanser, formålsparagrafen inkludert. Skolegudstjenester er diskriminerende og må kompenseres med alternative arrangement, mens et bønnerom anbefales på det varmeste.  «Man bør være positivt imøtekommende enten det gjelder spillerom eller bønnerom», sa utvalgs­lederen under presentasjonen av innstillingen. Denne bramfrie uttalelsen skulle ha gode muligheter til å bli applaudert så vel av en religiøs minoritet som av skolens black metal-disipler. Satanister er for øvrig ikke inkludert i oversikten over livssynsgrupper, så de tenner nok på denne uttalelsen, de som har et slikt brennende livssynsengasjement.

Et relativt nytt år?

Det er bemerkelsesverdig lite spenning å spore om utsiktene for det nye året i avisenes nyttårsutgaver. Den tradisjonelle «Godt nytt år»-overskriften ser ut til å mangle helt. Det nærmeste vi kommer til et nyttårsønske i Aftenposten er en referanse til at flere ønsker seg sunnere mat og mer ekstremvær, mens Vårt Land promoterer voldelige dataspill fordi det fremmer læringsevnen. Denne innsikten er imidlertid langt fra ny; jamfør Kjell Aukrusts meieriassistent, den melkespannkastende gorillaen Emmanuel Desperados kurs i livserfaring, «Bli klok av skade». VG har blikket rettet tilbake på sporten som var, og håper suksessen vil vedvare. På venstresiden er blikket også vendt bakover, mot 100-årsjubileet for kvinnenes stemmerett i Norge. Magnhild Folkvord i Klassekampen ser en sterk kvinnelig representasjon som et nødvendig bolverk mot Brussels stadig økende innflytelse på bekostning av det norske demokratiet. Men det gjør ikke Dagens Næringsliv. Den eneste trusselen de ser mot en stadig stigende velstand er faren for et koordinert fattigopprør i Europa. For DN ville det tydeligvis være en katastrofe om fattigfolk – som snart omfatter halvparten av befolkningen i de mest utsatte landene – skulle få det litt bedre på bekostning av bankene og de øvrige finansinstitusjonene.

Kan vi spore en bitter undertone? Nei, langt ifra. Noe sarkastisk, kanskje, men en viss overbærende avstandstaging er faktisk en forutsetning for ikke å omkomme av gremmelse over verdens bedrøvelige tilstand. Jeg tror ikke det er uten grunn at det skorter noe på optimistiske prognoser og forsetter for det nye året. Så vel SSB som DnB spår at nordmenn flest vil få mer penger mellom hendene i året som kommer, mens de på den andre siden har prognoser som forutser et kraftig fall i oljeprisen. Mye av utviklingen avhenger derfor av hva et flertall av oss tror eller ikke tror, om vi kjøper eller sparer. Posten har for lengst landet på det sistnevnte alternativet.  Nå legger de ned det meste ut fra tanken om at jo mindre aktivitet, jo mindre tap. Etter at de ble aksjeselskap er infrastruktur-modellen lagt vekk for godt. Nå er det bare lønnsomhet som gjelder, men den målrettede styringen mot nullaktivitet som en garanti mot uforutsette tap er unektelig et noe uvanlig forretningsprinsipp i en global økonomi som forutsetter kontinuerlig materiell vekst.

Åndelig vekst, derimot, er et ikke-tema i samfunnsdebatten, om vi da ser bort fra humanetikere og andre sekterister som benytter enhver anledning til å misjonere for sitt livssyn. Dette stemmer ikke, sier du? Humanetikere er ikke religiøse mennesker? Mulig det, men mange av de toneangivende innen sekta virker sterkt opptatt av religion, om enn med en negativ vinkling. Det er interessant å se hvor raskt det har gått med å avkristne landet, en tendens som i likhet med omtrent alt annet er minst like framtredende i resten av Europa. Jeg tenker meg at denne utviklingen har gått samme veien som alle andre kulturimpulser: ovenfra og ned. Et par mer eller mindre geniale filosofer framsetter tanker om hvordan verden er skrudd sammen. Dette fanges opp av enkelte innflytelsesrike mennesker som har mulighet til å bruke noe av sin tid til annet enn å overleve, slik som da Fredrik den stores hoff ble opptatt av opplysningstidens ideer, som for eksempel tanken om at Gud er skapt i menneskets bilde. I løpet av et århundre hadde dette tankegodset etablert seg som sannhet blant store deler av embetsstanden, mange prester inkludert, men det skulle ta nok et hundreår før denne nye erkjennelsen hadde sunket gjennom helt ned til grasrota, til folk flest. Det er altså først i våre dager at opplysningstidens ideer har slått igjennom og blitt allemannseie, noe vi også ser på området menneskerettigheter og personlig integritet. At den tiltagende avkristningen bekymrer folk som har sitt levebrød knyttet til kirke og gudstro burde ikke overraske noen, men det er jo heller ikke slik at realiteten i saken, altså spørsmålet om Guds eksistens kan avgjøres eller påvirkes gjennom en meningsmåling eller flertallsavstemning. Derfor er dagens løsning på verdispørsmålene individuell. Så vel humanetikere som kirkegjengere, agnostikere og darwinister er preget av New Age hva enten de er klar over det eller ikke.

Uansett hva andre måtte mene eller ikke mene om alt dette, er det en kostelig tanke for en gammel kulturradikaler at det finnes verdier som unndrar seg all taksering, evaluering eller kvalitetssikring, så vel som markedsstyring, domstolskjennelser, konformitetskrav eller politisk kontroll.

Godt nytt år!

 

Kongehus i klemme

Historikeren Espen Søbyes bok «Kathe, alltid vært i Norge» er beretningen om den jødiske skolejenta Kathe Lasnik, som ble arrestert av norsk politi i Oslo under ledelse av inspektør Knut Rød i november 1942 og sendt til utrydningsleiren Auschwitz, der hun og resten av familien ble drept i gasskamrene.

Denne boka ripper opp i et nasjonalt traume, det norske samfunnets behandling av jødene under 2. verdenskrig. Selv om historieskrivningen etter krigen har gjort sitt beste for å tåkelegge disse ubehagelige kjenns-gjerningene, er det mange som har visst, og som har ønsket å gjøre noe for å rette opp det skjeve selvbildet. Derfor støttet nordmenn helhjertet opp om den nye israelske staten, ga pengebidrag, jobbet i i kibbutzene, mens regjeringen hjalp med tungtvann og kanonbåter. Men som et lite land med en fortid i fattigdom har vi alltid mest sympati med den tapende part – i Midtøsten altså med palestinerne.

Majoriteten av den norske befolkningen tar i dag avstand fra staten Israels behandling av palestinerne. Under bombingen av det forsvarsløse sivilsamfunnet i Gaza var støtten til palestinerne og kritikken av Israel spesielt sterk. For mange av oss er det vesentlig å klargjøre at det er staten Israel vi kritiserer, og ikke jødene, men det er jo et paradoks at staten Israel er en jødisk stat. Dette er et problem vi aller helst ville skyfle under teppet. Mange av oss har vært i Israel. Vi har flere jødiske venner og bekjente og vil ikke for noen pris assosieres med antisemittistiske holdninger.

I dette uløselige spenningsfeltet er det at Slottet må ta stilling til om Trond Ali Linstad fortjener å få kongens fortjenestemedalje. Det er helt klart at han aldri ville ha fått den for sitt arbeid som formann i Palestinakomiteen. Problemet er at det ikke var derfor han fikk den. Det var for hans mangeårige innsats med å bygge opp og drive Urtehagen, et svært vellykket prosjekt for integrering av innvandrere i Oslo.

Derfor overskriften «Kongehus i klemme». Ifølge statuttene kan Kongen trekke tilbake en tildeling av fortjenestemedaljen hvis det blir påvist «uverdige forhold». Det er selvfølgelig mulig å tolke noen av Linstads uttalelser om jøder som tendensiøse og uheldige, men de er hverken straffbare eller spesielt provoserende sammenlignet med for eksempel en mengde uttalelser fra norske politikere om muslimske innvandrere og deres skumle hensikter med å komme til Norge.

Kongehuset har lenge hatt en tydelig profil som innvandrervennlige, og har ved en rekke anledninger oppfordret til å støtte opp om «våre nye landsmenn», som kong Olav pleide å uttrykke det. Hvis Kongen nå velger å trekke tildelingen av Linstads fortjenestemedalje tilbake vil dette lett fortone seg som en nedvurdering av det arbeidet Linstad har nedlagt i Urtehagen. Signalvirkningen av dette ville kunne rive ned mye av den tilliten kongehuset har bygd opp som innvandrernes talsmenn og forsvarere.

Velvillighet, gode intensjoner eller grundige utredninger er til liten hjelp i dette tilfellet. Utdeling av en medalje er en symbolsk handling med stor gjennomslagskraft. En tilbaketrekning av medaljen ville ha en vel så sterk effekt. I motsetning til oss andre står Kongen her overfor et klassisk dilemma der svaret ikke kan være «tja», men «ja» eller «nei».

Sånn, ja!

Vi har vært på kino, nærmere bestemt i Asker, hjembygda til så vel produsenten Sigurd Mikal Karoliussen som hovedrolleinnehaveren Vilde Zeiner, for å se den nye versjonen av «Reisen til julestjernen» fra Moskus film. Der satt vi da, midt i en forsamling av til dels ganske høyrøstede unger fra knehøyde og oppover og lurte på hvordan dette ville gå. Det skal noe til å holde på barns oppmerksomhet i mer enn en time i trekk. Vi kunne spart oss bekymringen. Filmen besto lakmustesten for barnefilmer med glans; Sonja og hennes mange gode hjelpere ble fulgt med intens interesse og begeistring, og vi godtet oss da den onde greven falt ned fra sopelimen og slo seg, og enda mer da han ikke fikk «startet» farkosten igjen fordi han stokket om på trylleformularen.

Det er en stor utfordring for filmskapere å behandle et materiale som nær sagt alle voksne, og også mange barn kjenner på forhånd både fra scenen og lerretet og derfor har klare meninger om hvordan alt skal være. En kort artikkel i Wikipedia sier det meste om bakgrunnen for dette:

«Reisen til Julestjernen er et norsk teaterstykke av Sverre Brandt fra 1924, oppført første gang andre juledag 1924. Stykket innehar Nationaltheatrets rekord i antall forestillinger – i januar 1962 ble stykket oppført for 500. gang. Brandt benyttet den kjente julesangen «Glade jul, hellige jul» som motiv. Johan Halvorsen har komponert musikk til stykket.»

Styrken i denne filmatiseringen er at den er tydelig, helt uten forsøk på relativisering, tvetydigheter  eller ironisk dobbeltbunn. Alle karakterene og situasjonene i dette stykket er arketyper fra eventyrene; kongen, den onde heksa, trolldommen og den hjertegode Manndattera eller Askepott som får hjelp av dyrene i skogen. En behøver ikke ha lest Jung for å vite at alt dette er krefter i oss, så elementære at de umiddelbart blir gjenkjent av selv ganske små barn. Og om animasjon er en moderne oppfinnelse, er helten som flyr gjennom lufta i kamp mot de onde kreftene også en arketyp. Derfor angår filmen oss. Hadde det ikke vært for Walt Disney og den globale handelsstandens massekopierte vrengebilde av den hellige Nikolas, som er like vanlige i kjøpesentrene fra november til nyttår som utenlandske lommetyver, ville det vært like før vi gjenvant vår for lengst tapte tro på julenissen.

Komponisten Gaute Storaas har brukt elementer fra Johan Halvorsens sanger til å lage musikk som er så integrert i filmen at tonene til tider nesten går i ett med de dramatiske stormkastene som preger de fleste av utendørsscenene.  Det hele samles i sluttscenen i Helene Bøksles tolkning av «Sonjas sang til julestjernen».

Pisk eller gulrot i skoledebatten

Hvis vi skal tro politikerne, og det skal vi vel, dreier skolepolitikken seg først og fremst om elevene skal få frukt og grønnsaker eller gode karakterer i norsk og matte. Hvis det finnes noen lov som kan kaste lys over dette kinkige spørsmålet må det være formålsparagrafen for grunnskolen, for den er jo laget av de samme politikerne. Her er den nyeste versjonen in extenso:

 

«Opplæringa i skole og lærebedrift skal, i samarbeid og forståing med heimen, opne dører mot verda og framtida og gi elevane og lærlingane historisk og kulturell innsikt og forankring.

Opplæringa skal byggje på grunnleggjande verdiar i kristen og humanistisk arv og tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfridom, nestekjærleik, tilgjeving, likeverd og solidaritet, verdiar som òg kjem til uttrykk i ulike religionar og livssyn og som er forankra i menneskerettane.

Opplæringa skal bidra til å utvide kjennskapen til og forståinga av den nasjonale kulturarven og vår felles internasjonale kulturtradisjon.

Opplæringa skal gi innsikt i kulturelt mangfald og vise respekt for den einskilde si overtyding. Ho skal fremje demokrati, likestilling og vitskapleg tenkjemåte.

Elevane og lærlingane skal utvikle kunnskap, dugleik og holdningar for å kunne meistre liva sine og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet. Dei skal få utfalde skaparglede, engasjement og utforskartrong.  Elevane og lærlingane skal lære å tenkje kritisk og handle etisk og miljøbevisst. Dei skal ha medansvar og rett til medverknad.

Skolen og lærebedrifta skal møte elevane og lærlingane med tillit, respekt og krav og gi dei utfordringar som fremjar danning og lærelyst. Alle former for diskriminering skal motarbeidast.»

 

Nå er vi like kloke, eller kanskje ørlite klokere likevel når det kommer til stykket. Her står det ingenting hverken om gulrøtter eller karakterer, og heller ingen ting om å hevde oss blant finner, kroater og andre skarpinger. Det er selvfølgelig mulig å hevde at gode mattekarakterer «opnar dører mot verda og framtida», Men det er et spørsmål om ikke en så fri tolkning også kan gi rom for spanskrøret, som enten vi liker det eller ikke utvilsomt tilhører vår kristne arv og tradisjon.

Det er noe som heter å lese en tekst som fanden leser Bibelen. Om Kristin eller Kristin er ihuga lesere av nevnte bok vites ikke, og ikke framstår de som utpeget djevelske heller der de står ved siden av hverandre, like pene i tøyet som på håret og fører en gjennomtenkt og saklig debatt om gulrøttenes mulige innvirkning på mattekarakteren. Som tilskuere til debatten lurer vi på hva som ville skje dersom programlederen skulle formaste seg til å nevne formålsparagrafen, men det gjør han ikke, for også han er nyklipt og pen i tøyet, og er det noe han ikke vil risikere er det å miste grepet på debatten. Det han kan si er at de finske elevene får varm lunsj og har lærere med mastergrad i alle fag. Det sier han, og da forstår jo selv vi seere at våre elever er dømt til å tape i konkurransen om de beste mattekarakterene. Merkelig at det går så dårlig med Nokia, tenker vi.

Alltid beredt!

Å bli opptatt som speider like etter 2. verdenskrig var en høytidelig affære. Iført uniform med kortbukse og speiderbelte med kniv holdt vi tre fingre i været og sverget troskap til Gud, Kongen og fedrelandet, tre instanser som i vår tid alle er utsatt for sterkt press. De er ikke tidsriktige.

I ettertid er det lett å se at i tillegg til disse nå så omstridte signalverdiene fikk vi med oss kunnskaper og ferdigheter som går langt ut over det som all verdens tv-programmer, nettsurfing og dataspill kan lære dagens barn. Selv om utgangspunktet for opplæringen var å ta seg inn bak fiendens linjer i Boerkrigen i Sør-Afrika, var det meste av det vi lærte like praktisk anvendelig i hundremeterskogen her hjemme. Akuttbehandling av slangebitt i foten eller armen er kanskje mindre aktuelt her enn i Afrika, men livredning, førstehjelp og sikker transport av sårede kamerater er avgjort nyttige kunnskaper, i likhet med kjennskap til hva som er spiselig i naturen og hvordan det tilberedes.

Kniv, øks og fyrstikker hørte med til standardutstyret på turer i skog og mark. Utstyret ble flittig brukt, og skulle vi skjære oss i tommelen hadde vi jo med førstehjelpsutstyr. En liten spade var også med, og den ble blant mye annet brukt til å grave vekk all torv og mose før vi tente opp bål, og til å dekke det grundig slukkede ildstedet med jord før vi forlot stedet. Avgjort et eksempel til etterfølgelse for dagens «engangsgrillere».

11- til 14-årige gutter er stort sett jordnære og praktisk anlagte vesener som anstrenger seg for å følge oppskriften og gjøre ting riktig, selv om trangen til å leke indianer og hvit av og til kan ta overhånd og gjøre at kniv og øks blir brukt til å lage bue og piler. For oss som visste om en bortgjemt slagmark fra krigens første år var det naturlig å utstyre pilene med stålmantler etter å ha smeltet ut blyet. En og annen granat så vi også, men dem hadde vi respekt for og gikk i en bue rundt.

Fra 14- 15-årsalderen ble livet litt mer komplisert. «Enhver ung mann bærer bildet av en ung kvinne i sitt hjerte», sto det i boka under avsnittet om speidernes skytshelgen St. Georg og dragen. For første gang ante vi en dunkel symbolsk sammenheng, for ved siden av dragedreping drev også St. Georg med redning av jomfruer i nød. Men vi møtte aldri dragen, og om det var noen som var i nød, så var det oss, og ikke jomfruene, som så ut til å ha det utmerket uten vår hjelp. Om jeg ikke husker feil hadde boka også en visualisering av idealet i form av en kjernesunn, nordisk utseende jente med langt lyst hår. Vi gutta hadde som kjent kort hår, og den smule kunnskap vi måtte ha tilegnet oss om andre kjønnsforskjeller hørte ikke hjemme i speiderbevegelsen, der så vel rene tanker som ren rase var idealet.

Speidere er gradert etter kunnskaper og ferdigheter. Første skritt er 3. graden, deretter 2. og så 1. graden, som blant annet krever at du oppholder deg alene i skogen om natta. Å bli patrulje- eller troppsfører er forholdsvis lett, men i tillegg til slike posisjoner er det også mulig å bli roverspeider. Disse «store» guttene har en meget selvstendig posisjon i tillegg til en flott sørafrikansk hatt, men for å bli tatt opp kreves det nye løfter om «rene» tanker og et «rent» liv, altså et liv uten onani eller det som verre er. Speidere er oppdratt til at et løfte skal holdes, derfor var det svært få som tok denne graden. Det var kanskje dette traumet som spøkte i bakgrunnen da jeg i godt voksen alder ikke kunne motstå fristelsen til å kjøpe en bredbremmet filthatt i Darling Harbour i Sydney. Den har ikke roverhattens fornemme koloniherre-aura, slik som på bildet av Lord Baden-Powell, men til gjengjeld har den en signaleffekt om ubegrenset frihet. Den egenskapen jeg setter mest pris på er imidlertid beskyttelsen mot å få snø nedover nakken når vinterværet er som verst. Og slik har St. Georgs heroiske innsats tross all tilkortkommenhet fra min side likevel satt sitt preg på en gammel speider.

Hva er det jeg prøver å si? Jo, tanker, verdier og teknikker endrer seg hele tiden, men barn er stadig de samme. Kniv, øks og fyrstikker er kanskje ikke lenger de verktøyene det er mest presserende å mestre. Det som teller er at de får prøve seg på egen hånd og vite at resultatet avhenger av deres egen innsats.

Om leser-safarier og olsokfeiring

Passiar med djevelen (til venstre) ved Mariakirken i Lübeck

 

Er det mulig å trekke en skarp grense mellom den virtuelle og den virkelige verden? Det burde være enkelt. Skjønnlitteratur er fiksjon, med et mulig unntak for Knausgård, der både hendelsesforløp og personer er skåret rett ut av virkeligheten. En leser-safari til steder som er omtalt i Knausgårds romaner ville tråkke rett inn i stua til hans nærmeste familie og venner. Med Jo Nesbøs romaner forholder det seg annerledes. Harry Hole og hans eskapader er stort sett fiksjon, riktig nok med det forbehold at all skjønnlitteratur har et selvbiografisk element. Derfor innebærer ikke de guidede leser-safariene gjennom Harry Holes Oslo noen som helst belastning for Jo Nesbøs familie og vennekrets, bare en betydelig merinntekt for bareierne i hovedstaden. For disse safariene finner altså sted i den virkelige verden.

Men Oslo er langt fra å være alene om slike vandringer gjennom fiktive verdener på virkelighetens harde asfalt. I Bergen går man i Varg Veums fotspor, og i Stockholm er det selvfølgelig Stig Larssons fantastiske figurer Lisbeth Salander og Mikael Blomkvist som er i sentrum for «Millennium-vandringene». Når denne trilogien har fått eventyrets skjær over seg til de grader kan det vel henge sammen med at her ser vi en dobbel virtuell effekt: Stig Larssons romanfigurer springer ut fra en undring om hvordan barndommens helter, Pippi Langstrømpe og mesterdetektiven Blomkvist mon ville utvikle seg i voksen alder. Tror jeg, da. I fergebyen Ystad er det Henning Mankells temmelig subbete politimann og antihelt Kurt Vallanders nærmeste omgivelser som utforskes, noe som også her kan bli en temmelig fuktig runde.

Det var antagelig engelskmennene som begynte med slike leser-safarier, men de er stort sett nærmere virkeligheten og kan begrunnes rasjonelt. Det blir for langt å gå mellom alle de stedene der Charles Dickens har bodd i London, men bussturene dit begynte allerede like etter krigen. Dette smaker i hvert fall av fugl, på samme måten som Shakespeares hus i Stratford, der du havner i butikken til The Shakespeare Trust etter runden. At interessen for Shakespeare og hans verk fremdeles er på topp vitner de 16 turistbussene på parkeringsplassen om, selv om mange konspirasjonsteoretikere gjør sitt beste for å gjøre også ham til en virtuell størrelse, et dekknavn brukt for å skjule identiteten til den egentlige opphavsmannen, eller –kvinnen til verkene.

Så vanskelig kan det altså gjøres. Hva med Dietrich Buxtehude forresten? Musikken som bærer hans navn finnes, og personen Dietrich Buxtehude har vitterlig eksistert. Det finnes til og med statuer av ham i Lübeck. Ikke for det at det er noe bevis – de har en skulptur av djevelen også. Johann Sebastian Bach vandret som kjent til fots til Lübeck, men fikk ikke overta jobben som sjefsorganist fordi han ikke ville gifte seg med Buxtehudes datter. Selv kom jeg til Lübeck med lokalbussen fra Hamburg, og det tok også sin tid på smale og svingete veier med en fil i hver retning og uten midtskille og 40 km fartsgrense gjennom alle tettbygde strøk, men her stopper nok sammenligningen. Det jeg egentlig vil ha sagt er at hvor er bevisene for at det virkelig var Buxtehude som skrev musikken, og ikke for eksempel markgreven av Brandenburg, som av en eller annen grunn ikke ville vedstå seg farskapet? Det er på høy tid at noen begynner å lete etter skjulte koder i notene som kan underbygge en slik påstand.

Og poenget? Jo, alle steder jeg ikke har vært, men bare hørt eller lest om, og alle mennesker og andre framtoninger jeg ikke har møtt eller snakket med er for meg en del av den virtuelle virkeligheten, sammen med Donald Duck, Harald Hårfagre, Karl Ove Knausgård og broren hans. Men det er viktig at de kommer i hver sin mentale arkivskuff. Om jeg begynner å blande sammen disse arkivene blir veien kort til diagnosen «borderline-tilfelle». Et mer presist eksempel kunne være Henrik Ibsen, Peer Gynt, Dovregubben og datteren hans, «Den grønnkledte». Enhver som har lest en Ibsen-biografi vil vite at sistnevnte har nær tilknytning til dikterens eget liv. Et eller annet sted i dette grenselandet ligger også fascinasjonen i disse virtuelle leser-safariene, som kanskje kan sammenlignes med gleden over å høre Buxtehudes musikk spilt på hans eget orgel.

Verden skapes og gjenskapes hele tiden i hvert enkelt menneske, det er også hemmeligheten bak mytene og religionen.  For en historiker er det ikke mye «hellig» å finne i beretningene om livet til vikingkongen Olav Haraldsson, slik det fortoner seg målt med vår tids sekulære målestokk, som er den foretrukne vitenskapelige metode. Når dette blir feil, er det fordi man leter på feil sted, nemlig i Olav Haraldssons samtid. Det var ettertiden som gjorde kong Olav til Norges nasjonale skytshelgen, «Rex perpetuum Norvegiae». Gjennom hele middelalderen vokste hans dimensjoner som helgen gjennom alle de tusener av pilegrimer fra hele Nord-Europa som valfartet til Olavs skrin i Nidaros, inntil den danske adelens brutale overgrep ved reformasjonen i 1536, da uerstattelige verdier ble knust eller overført til Danmark for å smeltes om til penger. Dette ble begynnelsen til en ny tid fylt av overtro, djevleangst og grusomme straffemetoder, som i sin tur førte til opplysningstiden og avkristningen av Nord-Europa.

Vår tids pilegrimsreiser til Nidarosdomen er mer enn en leting etter kulturelle røtter. Det er også en slags leser-safari, kanskje drevet av et for mange ubevisst ønske om å forankre sine mentale bilder med minst en fot i den ytre virkeligheten.  Derfor er feiringen av olsok den 29. juli også mer enn en markering av en gammel katolsk tradisjon. Slaget på Stiklestad i 1030, der kristenfolket tapte mot jarler og bønder med støtte fra utlandet var like avgjørende for skapelsen av den norske nasjon som slaget på Kosovosletta i 1389, der serberne tapte for den muslimske overmakten, ble for dannelsen av den serbiske nasjon. Nasjonalist? Romantiker? Sludder! Kom ikke her med ufordøyde forestillinger om at alle mennesker er like. Likeverdige, ja, men ikke like, selv om vi alle er en del av det felles menneskelige. Det er ikke mulig å forstå andre uten å forstå seg selv. Olsok er et vesentlig element i forståelsen av det norske.

Overvåking er enhver tillatt?

Her i landet har vi full ytringsfrihet, selvfølgelig under forutsetning av at vi ikke ytrer noe som det er ulovlig å ytre. Slik er det jo i alle land, i Norge som i Kina. Myndighetenes grunnholdning til opposisjonelle er den samme, selv om sanksjonsmåten er noe forskjellig.

Det er klart at jeg ville tråkket over en grense om jeg hadde oppfordret til drap på politifolk, til tross for at jeg så vidt jeg vet ikke har en eneste tilhenger og at oppfordringen dermed hadde blitt hengende i løse lufta. Likevel er jeg ganske nøye med å presisere at jeg ikke mener at det er greit å overfalle eller drepe politifolk. Nå mener imidlertid jeg at politifolk heller ikke har lov til å overfalle eller drepe folk, selv om domstolene ved et par anledninger har vært av en annen oppfatning. Mens vi snakker om drap: Et av ankepunktene mot bloggeren Eivind Berge – hvis meninger jeg for øvrig føler behov for å distansere meg fra – er ifølge Dagsrevyen at han oppfordrer til hat mot feminister. Begrunnelsen for at dette betraktes som oppfordring til terrorisme er at en kanadisk kvinnehater gikk inn på et universitet og skjøt 14 kvinner fordi han mente at feministene var i ferd med å overta styringen i samfunnet, og da kunne det samme skje her. Hallo! Her er en parallell problemstilling: Kan en islam-kritisk nordmann legges til last at 8000 muslimske gutter og menn ble myrdet i Srebrenica?

Når det gjelder bloggere, er PST avhengig av å få tips fra publikum, leser vi. Selvfølgelig. Det var også STASI, det hemmelige politiet i Øst-Tyskland, som hadde nesten en fjerdedel av befolkningen som informanter. Angiveri, pleide vi å kalle slikt, men vi følger da moten her i fjellet også, som han sa, Dovregubben. For denne nye trenden begynte ikke 22. juli i fjor, men med 11. september 2001 og kampen mot terror. Etter alt som har skjedd er det bare naturlig at det må komme en lov om forbud også mot planlegging av enmanns terrorhandlinger. Problemet er hvilke kriterier som skal legges til grunn for eventuell mistanke om slik planlegging. Besittelse av våpen? Det er 1,2 millioner registrerte våpen i Norge. Antall ulovlige våpen er usikkert, men det dreier seg om minst 40 000. (Et av Breiviks våpen var registrert). Deltakelse i visse politiske partier eller ideologiske foreninger? (Breivik var både medlem av FrP og frimurer). Reiser til land og områder der det drives opplæring i bombeproduksjon, (Breivik var i Liberia). Bloggere som gir uttrykk for kontroversielle, provoserende eller «ekstreme» meninger?

Det er anslagsvis 400 000 registrerte bloggere og private hjemmesider her i landet, og dertil kommer et tredobbelt antall «halvbloggere» som skriver daglige innlegg på Facebook, så her trengs det mange frivillige med sans for systematikk hvis det skal være noen hjelp i det.

Å oppfordre folk til å komme med tips burde være et problem for PST. Norsk lov tillater ikke privatpersoner å drive overvåking, og det er ikke slik at den gode hensikt, å hjelpe politiet gjør dette mer lovlig, slik det var i Walter Ulbrichts DDR. Noen vil kanskje huske «listesaken» fra 1977, da Sv-politikeren Ivar Johansen ble tiltalt for å ha drevet ulovlig overvåking. Han ville skrive en bok om sikkerhetspolitiets overvåking av venstreradikale, og hadde begynt med å samle inn navnene på 600 ansatte i de hemmelige tjenestene, både i forsvaret og i POT. Det som fikk påtalemyndigheten til å gripe inn var at noen av navnene ble gjengitt i Ny Tid, som også gjorde oppmerksom på listens omfang. Johansen hadde brukt bare åpne kilder, som telefonkatalogen, Tjenestemannsbladet og Politibladet, men dette ble ikke ansett som formildende omstendighet. Ivar Johansen ble dømt til ett års fengsel, halvparten betinget, og endte med å sone 60 dager av straffen i fengsel.

Det er som kjent ikke lett å se grenser under vann, heller ikke grensene for hva som er normale nettsøk. Men hvis man for eksempel driver systematisk skanning av høyreekstreme blogger – det kan påvises ved hjelp av nettleverandørens logg – for så å rapportere eventuelle overtramp til politiet, ja, da har man selv trampet over grensen mellom surfing og overvåking og risikerer straff. Men det sitter nok svært langt inne å dømme PST for å ha oppfordret til straffbare handlinger…

Hellas

Hellas

De fleste som har en mening om hvorfor det gikk som det gikk i Hellas bygger dette på mer eller mindre relevante turistopplevelser; så også her. Grekerne har alt vi nordboere savner, sol, varme og billig vin. For et par tiår siden var de fattige, for de hadde ikke penger, bare drakmer, og de var lite verdt. Men så kom euroen, og plutselig kostet en kopp kaffe 3 euro. Veier og broer ble bygd ut for norske skattepenger, og landet gikk så det suste for raskt økende lån til stadig stigende rente ettersom omverdenen begynte å tvile på betalingsevnen.

Grekerne er hardt arbeidende folk som helt uforskyldt har blitt et offer for europeisk finanspolitikk – eller er de noen innfule luringer som bare er opptatt av å unngå skatt? Følgende beretning peker kanskje i retning av alternativ 2:

For et par år siden skadet jeg en tå under bading på Korfu, en av de mindre, og det gjorde ikke veldig vondt, men fargerik var den, og hotellet tilkalte en lege som så på den. Den var nok brukket, mente legen, men det kunne de fikse på legens kontor like borti gata, og så kjørte vi dit.

Forsikringen – jeg hadde vel forsikring? Jovisst, to stykker. EU-helsekortet rynket de litt på nesen av, men lyste opp ved synet av den private reise­forsikringen. Dette bruddet kunne være mer komplisert enn det så ut for, mente de. Det var best ikke å ta noen sjanser. En ambulanse ble tilkalt, og så bar det i stor fart på humpete veier de få kilometerne inn til byen og en mye større klinikk. Gå inn der på egne ben – hadde jeg ikke kommet i ambulanse? Rullestol var straks på pletten, og så bar det inn til mottakelsen, som besto av to hyggelige damer med en datamaskin som den ene skrev på. Den andre var tydeligvis lege, og ville ha en utførlig beretning om tidligere sykehistorie og medikamentell behandling. Det måtte jo være vanskelig å huske for en mann i min høye alder og den påkjenningen jeg hadde vært utsatt for, mente de, men ikke for det, jeg så da ut til å være sprek for alderen. Etter omtrent en halv times forhør ble foten omhyggelig røntgenfotografert, og mens de studerte bildene skulle jeg slappe av i en sykehusseng – jeg måtte jo være sliten etter påkjenningen.

Etter fem minutter kom en sykepleier trillende på et stativ med pose og slange som ble koblet til venstre håndledd, og rett bak henne sto en ny dame, sannsynligvis lege ettersom hun ikke hadde uniform,  med et stort apparat på hjul. EKG-måling av hjertefunksjonen, forklarte hun. Bak henne en sykepleier med middag, en tallerken full av store kjøttkaker.

Etter dette kom turen til tåa, en håndfast bryter av en kirurg og tre damer. To holdt meg fast på benken mens den tredje leverte kirurgen instrumenter. Tåa ble rettet opp. Deretter ble hele foten stivet av og grundig bandasjert. Så fikk jeg et sett krykker av den typen vi kjenner fra Donald Duck, og drosje «hjem» til hotellet. Helt uoppfordret skrev sjåføren ut en kvittering, riktig nok på halvparten av det beløpet jeg betalte for turen. Dette var jo en syketransport, og da ville jeg få refundert denne utgiften fra forsikringsselskapet. Men for ham betydde dette en fare for at beløpet kunne bli rapportert til skattemyndighetene – han hadde hørt om slike tilfelle – så derfor halverte han beløpet på kvitteringen slik at vi kunne dele tapet. Det var da rettferdig? «Du liker ikke å betale skatt?» spurte jeg. Det lo han hjertelig av. Denne turisten hadde sans for humor.

Smører han ikke tykt på nå for å skape en god historie? Nei, han gjør ikke det. Dette er en nøyaktig og objektiv gjengivelse av et faktisk hendelsesforløp. Kirurgen hadde gitt meg streng beskjed om å oppsøke lege straks jeg kom hjem, og det gjorde jeg. Fastlegen rystet lett på hodet og sa at jeg måtte få av de der bandasjene fortest mulig og ta meg et varmt fotbad. I ettertid er det lett å forstå at hvis jeg hadde hatt bare EU-forsikringen ville tåa blitt teipet til naboen med vannfast tape, slik det vanligvis gjøres på et norsk legekontor. For grekerne har stor sans for hva som til enhver tid er effektivt samtidig som det er økonomisk lønnsomt, enten dette er helt enkelt eller svært komplisert og tidkrevende – som for eksempel å tappe penger fra et utenlandsk forsikringsselskap. Og i det store bildet finnes det bare en løsning som er god nok: å la tyskerne betale regningen.

Gilbertprisen

Du har vel vært på Tokelau? Ikke det? Vel, det har ikke vi heller, og nettopp derfor egner det seg godt til et tankeeksperiment. I et leksikon leser vi at landet er på 12 km² og har 1500 innbyggere. Videre leser vi at de fisker. Greit, men de fisker vel ikke hele tiden alle sammen? Det står det ingenting om, så her får vi ty til fantasien.

Gilbertprisen er kanskje verdens mest ettertraktede pris. Den deles ut hvert år til den som har gjort mest for verdensfreden i det året. Det er nasjonalforsamlingen som har fått i oppdrag å finne verdige kandidater til prisen, noe de har overlatt til en liten komite av folk som ikke er sterke nok i armene til å fiske, men som til gjengjeld hører på radio og vet mye om hva som foregår i verden. I flere år hadde det vært sterk internasjonal kritikk mot Gilbertkomitéen for å dele ut prisen bare til statsledere som hadde det samme politiske grunnsynet som komitéen. Den nåværende lederen av komitéen synes at et av de viktigste bidragene til verdensfreden er at folk stiller seg kritisk til styresmaktene i landet sitt. Slik sett er det jo lett å forstå at ingen nordmenn noensinne hadde fått Gilbertprisen, så lovlydige som de er i det landet. Men stopp litt: Var det ikke noen der også som hadde kritisert styresmaktene? Jovisst. Blitz hadde jo vist stort mot og oppfinnsomhet i denne retningen. Nå gjaldt det bare å finne en verdig representant, og da var det jo en som særlig pekte seg ut. Og slik gikk det for seg at Stein Lillevolden ble den første og eneste nordmann som ble tildelt denne ærefulle Gilbertprisen.

Ingen på Tokelau forstår hvorfor nordmennene ble så sure for dette at de har forbudt innbyggerne sine å reise til Tokelau. Dessuten ser det ut til at disse nordmennene heller ikke kan eller vil forstå at når nasjonal­forsamlingen på Tokelau har overlatt prisutdelingen til en komite, så handler ikke komiteen på vegne av nasjonalforsamlingen, men på vegne av seg selv. At halve Tokelau stiller opp med fakkeltog, celebriteter og gallamiddag er jo bare et uttrykk for at befolkningen ønsker å hylle vinneren av Gilbertprisen.  Nordmennene bør forstå dette og komme i fornuftig dialog med Lillevolden i stedet for blankt å avvise denne enestående muligheten til å bli en like høyverdig rettsstat som Tokelau.

Vi og Europa

Her på berget er vi alle innforstått med at Norge er et annerledesland, et nordsjøland på linje med England og Skottland, Ingen euro, takk, og vi har våre tusen år gamle ting og rettstradisjoner. Dertil har Norge både odels- og allemannsrett, som begge sier mye om vårt forhold til eiendomsretten. Satt på spissen er det ikke bonden som eier gården; det er gården som eier bonden. Tanken er at han – nå alternativt hun – forvalter gården på vegne av slekten, av forfedre og etterkommere. Allemannsretten vil si at enhver kan ferdes fritt i skog og mark eller langs strandkanten, uansett hvem som eier området. Her er vi forskjellige både fra Kontinentet og Storbritannia, der praktisk talt alt er gjerdet inn og alle må gå eller sykle langs de merkede gangstiene. Klatrer du over en grind, kommer bikkja, eller kanskje grunneieren med børsa, tilsynelatende på jakt, slik det høver seg storfolk. Så mens det er fritt fram for lommetyver, knarkselgere og løshunder over landegrensene: Den som formaster seg til å ta seg inn på andres jaktmarker er fritt vilt og risikerer å få dotter i ørene av varselskuddet.

Vi skal altså ikke forundre oss over at mye av det vi regner som en selvfølge er komplett uforståelig for europeere flest, herunder EU-kommisjoner og overnasjonale domstoler. Man er klar over at det er oljen som er grunnlaget for velstanden i Norge, men det er vanskelig å innse at dette bare er halve forklaringen. Det er mange land som har stor oljeproduksjon uten at dette kommer befolkningen til gode i vesentlig grad; inntektene havner i private lommer. EU er grunnlagt på den kullsviertro at «markedet» ordner alt og holder seg selv i balanse, noe det åpenbart ikke gjør. Og det er ikke bare EU som har eiendomsretten som øverste gud og prioritet. Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg har nettopp dømt Norge til å oppheve tomtefesteloven, slik at de stakkars grunneierne kan få full markedspris for tomtene sine. At dette går ut over hundretusener som ikke eier den tomta huset står på har ingen betydning i denne sammenhengen. Når eiendom er alle tings mål er det vel ingen som mener at bygslere og leilendinger også kan ha menneskerettigheter? Nei, se til Spania, det er et land etter EUs hjerte. Her må folk flytte ut av husene sine og bo på gata fordi de er arbeidsløse og ikke kan betale banklånet. Husene blir stående tomme fordi banken ikke klarer å finne nye kjøpere, med den følge at de taper enda mer penger enn de vant på å kaste ut folk. Men pytt sann! Bankene får hundre milliarder euro i lån fra EU, de, slik at de kan fortsette å sette befolkningen på gata uten at eierne taper pengene sine. I annerledeslandet gjorde man det annerledes. Da de tre største norske bankene ble slått konkurs i 1992 ble alle aksjene skrevet ned til null slik at investorene måtte bære en vesentlig del av tapet. Samtidig gikk staten inn og overtok bankene for å sikre låntakere og innskytere, altså det stikk motsatte av hva EU gjør i dag. Tyskland, som er motoren i EU, har en «norsk» samfunnsmodell til hjemmebruk og en paneuropeisk visjon utad. Nasjonal velstand er avhengig av en jevn fordeling av goder og forpliktelser. Derfor sørger tyskerne for å holde sysselsetting og produksjon på topp slik at de får en jevn skatteinngang. Utad er det ingen mulighet for å finne støtte for en slik politikk. I mange land ville en jevnere fordeling føre til at de bærende gruppene i samfunnet ville få redusert sin levestandard betraktelig før den langsomt begynte å krabbe oppover igjen for hele nasjonen. Noe slikt finner ingen gjenklang i dagens finansmarked, der Bør Børsons filosofi er enerådende: Hurtigst mulig vekst og mest mulig igjen for pengene på kortest mulig sikt. Men stopp litt: Bør Børson er jo en helnorsk romanfigur med solide røtter i den norske folkesjelen, så vi har vel en rem av huden vi også.

 

En sjangersprengende bok

Er dette en illustrert diktsamling eller en lydbok? Skjønn- eller faglitteratur? Er det en bok for barn, ungdom eller voksne?

Alt på en gang. Dette er lyd- og tekstboka for alle som har lyst til å finslipe sin engelske uttale.

Denne lille boka er ikke noe hastverksarbeid. Det begynte for mange år siden da Alton Saunders, den gang lærer ved privatskolen St. John’s School Plukket ut noen enkle rim og dikt som han leste inn på kassetter til bruk for norske skoleelever. Kassettene var både svært anvendelige og meget populære, hvilket i neste omgang førte til at Saunders leste inn 23 av diktene på lydbånd i et lydstudio i London på Askerforlagets regning. Dette materialet er det som er spilt over på en CD-plate som følger med boka, som også er illustrert med tegninger av Robert Saunders.

Det geniale ved denne innspillingen er at hvert dikt leses to ganger, først i sammenheng, deretter linje for linje med en pause som er akkurat så lang at leseren rekker å herme i samme tonefall og setningsrytme. Ved å ta dette seriøst og  snakke høyt og tydelig – det gjør seg unektelig best når man er alene i huset –smitter mye av Saunders «kostskoledialekt» over på leseren. De første rimene er bare tull og tøys, det er så, men det er jo morsomt å kunne noen «nursery rhymes» også. Og det er mange bra dikt i samlingen, en rekke av de store engelske poetene. Progresjonen er bratt, så her er det stoff både for førsteklassingen og bestefar.

Vil du høre? Klikk på en av «poetry»-overskriftene for å hente opp lydeksempelet, og klikk så på filnavnet for å starrte spilleren.

Poetry – One, Two, Three, Four, Five

One, two, three, four, five,
Once I caught a fish alive.
Six, seven, eight, nine, ten,
Then I let it go again.

Why did you let it go?
Because it bit my finger so.
hich finger did it bite?
This little finger on the right.

 

Poetry – Speak Of The North

by Charlotte Brontë  (1816 – 1855)

 

Speak of the North! A lonely moor
Silent and dark and trackless swells;
The waves of some wild streamlet pour
Hurriedly through the ferny dells.

Profoundly still the twilight air,
Lifeless the landscape; so we deem,
Till like a phantom gliding near
A stag bends down to drink the stream

And far away, a mountain zone,
A cold, white waste of snowdrift lies,
And one star, large and soft and lone,
Silently lights the unclouded skies.

 

Boka kan bestilles I bokhandelen eller kjøpes gjennom en nettbokhandel.

ISBN 978-82-90987-393.

Det vanskelige språket

«Du holder koken, ser jeg». Den polske snekkeren ryster forskrekket på hodet.  «Næ-i, jeg bare har handa i lomma». Idiomer er problematisk på alle språk, og man kan ikke annet enn føle beundring for utlendinger som klarer å lære seg norsk. Det er vanskelig nok for oss innfødte med et språk der et enkelt ord som ‘melk’ like gjerne kan hete ‘mjølk’,‘mjælk’ eller ‘mjokk’, alt etter hvem man slumper til å snakke med, men dialekter kan læres. Mer innfløkt blir det når hele ordkategorier endres som følge av for eksempel likestillingspolitikk. Da tar vi ikke hensyn til logikk eller konsekvens: her er det bare spørsmål om å være politisk korrekt. Mens en venninne er en kvinnelig venn og en løvinne er en hunnløve, er en bispinne like lite en kvinnelig biskop som en prestinne er en prestefrue. Slike ord er dessuten for lengst plassert i tabuvokabularet sammen med skuespillerinnene, sangerinnene og lærerinnene.  ‘Ombudsmann’ er blitt til ‘ombud’, og ‘riksmeglingsmann’ til ‘riksmegler’, men ‘fylkesmann’ er en gjenstridig tittel. ‘Fylkesperson’ høres noe anstrengt ut, og ‘en fylke’ (for ikke å blande sammen med et fylke) er heller ingen god løsning. Hva med å reservere stillingen for menn?

En mer dyptgripende språkendring er at høflighetsformen ‘De’ forsvant så å si over natten. Og ikke nok med det, etternavnet er også borte. «Hei, dette er Lise fra Kanal Digital. Er det Rikard jeg snakker med?»  Det mest interessante ved denne utviklingen er at den er spesifikt norsk. Andre nasjoner har andre omgangsformer. For relativt kort tid siden fikk vi en forespørsel fra et bibliotek i Leipzig om en bokleveranse. Det sto ikke «Hei Rikard» der. Overskriften lød «Sehr gelehrte Damen und Herren». Litt i overkant, kanskje, men avgjort høflig.  Det er vel ikke så lenge siden vi hadde et snev av høflighet her i landet heller. Vi fryser på ryggen når vi tenker på hva som ville skjedd hvis vi hadde kommet inn på vår fordums gymnasrektor Mo Skredes kontor og sagt «Hei Sverre!» Nei, nei, gutt. Vi strammet oss opp og trakk pusten dypt før vi banket på døra til lærerværelset den gang vi gikk på skolen. Og måtte vi til rektors kontor – da dreide det seg temmelig sikkert om en sak i vår disfavør – ja, da gredde vi håret og rettet på skjortekraven før vi løftet en skjelvende fingerknoke for å banke på. Ikke for hardt og ikke for svakt, men akkurat passe.

En som så denne utviklingen komme, og som gjorde alt han kunne for å bremse var André Bjerke, den største ordekvibrilisten i den norske forfatter­stallen. Det er noe slikt som 50 år siden han sammen med sin forfatterkollega og meningsfelle Carl Keilhau lurte alle med en kronikk i Aftenposten der de felte en knusende dom over lærebokforfatteren Lars Knutres samnorsk-gjendiktning av Nordahl Rolfsens lesebok for skole. En gjendiktning de gremmet seg spesielt over var denne, et vers som i originalen lød slik:

«Lille-Hans ved døren banker med sitt knippe.
Kjære snille bestemor, vil du meg inn dog slippe?»

I «Lars Knutres» gjendiktning hadde det fått denne språkdrakten:

«Vesle-Hans ved døra banker på med børa.
Bestemor, her er jeg! Lukk opp døra!»

Ser du det samme som oss? Lille-Hans ved døren fortoner seg som en gammeldansk fortidslevning, mens Vesle-Hans med børa er midt i tiden. Litt røff i kantene kanskje, men typisk norsk.

Lisbeth vil møte oss på Fisketorvet

Har man klave, så får man ku. Og har man blogg, så får man kommentarer. De fleste er på et slags engelsk, og kommentaren kan for eksempel gå ut på at kommentatoren er en nesegrus beundrer av vår fantastiske tegneseriekunst. En annen variant går ut på at man har lest innlegget om julehandelen med stor interesse – en underlig interesse tatt i betraktning at vi befinner oss i mai måned; det går vilt for seg i Russland, som mannen sa, han holdt avisen opp ned.     Men nå har spammerne blitt smartere. De bruker Google oversetter, en tjeneste som avgjort ville ha vært verdiløs som fuskelapp under traslatøreksamen:

«Jeg vil gle6de mig rigtig meget til tiadrsg d. 16/8.Hvilket tidspunkt mf8des i, og hvor? Jeg har forste5et, det er pe5 Fisketorvet, men der er jo mange muligheder?Venlig gilsen og pe5 gensyn
Lisbeth Frank»

Hva hender hvis man klikker «Godkjenn kommentar» på en kommentar av denne typen. Det kan vi svare på, for vi har prøvd. Med en stille bønn til Norton klikket vi altså på «Godkjenn kommentar». Det som hendte var at det raste inn flere sider med reklame for ymse firmaer, alt sammen utstyrt med massevis av lenker til å klikke seg videre på, men heldigvis lot det seg gjøre å forflytte eposet til papirkurven før det rakk å formere seg.

Konservative anslag går ut på at i overkant av 90% av all e-post er spam. Andre regner med hele 97 %.  Blogg-spam av typen ovenfor er relativt harmløs, selv om den medfører en del plunder for mange bloggere, som til slutt ikke ser annen råd enn å stenge kommentarfeltet. Da er det verre med en del av det som slipper gjennom spamfilteret til innboksen. Det er et åpent spørsmål hvorvidt en som tror at det er mulig å vinne en million euro i et lotteri man ikke ante eksisterte, og som sender 5000 kroner fra kontoen sin for å dekke ekspedisjons­gebyret i det hele tatt er skikket til å disponere en bankkonto, eller om dette burde overlates til en hjelpeverge. De fleste takler dette, som vi også takler henvendelsen fra en soldat som har funnet 31 millioner dollar i en forlatt bankboks i Irak, og som gladelig overfører 8 av millionene til den som vil påta seg å oppbevare pengene til han er ferdig med militærtjenesten. For de fleste av oss kan det være større risiko i den mer dagligdagse strømmen av søppelreklame. «Klikk her for detaljer» kan skjule så ymse: noen ganger er det all right, men djevelen bor som kjent også i detaljene. Like godt å trykke på sletteknappen.

Jakten på Snarken

Lewis Carroll, som er et psevdonym for Charles Dodgson, levde i viktoriatidens England. Den av bøkene hans som er mest kjent her i landet er Alice i eventyrland, en fantasifull og morsom barnebok, men her er det mye stoff til ettertanke også for voksne. Politisk satire og samfunnskritikk forkledd som barnebøker er en velkjent øvelse i Storbritannia, tenk bare på Gullivers reiser. Jonathan Swift la ikke fingrene imellom, og det er ganske mye som må strykes før Gullivers beretninger kan slippes løs som barnebok, selv i dag.

Eventyrlandet som Alice havner i er ikke noe demokrati: det er et monarki, et klassesamfunn med en despotisk hjerter-dronning på toppen av en elite av billedkort, og som får problemer med å ta avgjørelser når hun ser kortene fra ryggsiden, der de alle ser likedan ut.

En annen av Lewis Carrolls barnebøker, «The Hunting of the Snark», er minst like populær blant bokelskere i England. Den kom ut i London i 1878, men det skulle ta mer enn 130 år før den ble oversatt til norsk.

Vi møter et underlig skipsmannskap som navigerer etter et blankt kart i jakten på denne skremmende skapningen som ikke lar seg klassifisere eller registrere. Det kan også være forbundet med stor risiko å komme i nærmere kontakt med den:

«Man må søke med fingerbøl, med engasjement og driv;
man kan forfølge den med gafler, håp og stil.
Med en jernbaneaksje kan man true dens liv
og sjarmere den med såpe og et smil!»

(«Nettopp det er jo metoden,» ropte ekspedisjonens leder
i en hastig parentes, blant ganske mange.
«Akkurat slik er det fortalt, til alle tider og på alle steder,
at man må prøve å ta snarker til fange!»)

«Men du, min strålske nevø, vokt deg for den tort,
om din snark skulle være en bojum! min venn
da vil du mykt og plutselig forsvinne bort,
og aldri få møte mennesker igjen!»

Men snarken lar seg ikke lokke eller provosere hverken av aksjemeglere eller reklamefolk. Den velger selv våpen og arena, som når den dukker opp som anklager i en rettsak mot en gris som er tiltalt for å ha forlatt sin tro. På grunn av sakens kompleksitet og det faktum at dommeren hadde liten erfaring med slike saker overtok den også rollen som jury og dommer:

Da snarken skulle forkynne den utmålte straff
var dommeren den mest nervøse av alle.
Da den reiste seg opp kunne man knapt merke det minste blaff
og man kunne lett ha hørt en knappenål falle.

«Deportasjon for livstid» var straffen den ga,
«og i tillegg en bot på 40 – førti – pund».
Hele juryen heiet, selv om dommeren fryktet som han sa,
at slutningen kanskje ikke var helt juridisk sunn.

Men deres ville jubel fikk plutselig et nytt aspekt
da fengselsbetjenten informerte, i en tåreflom,
om at straffen ikke ville ha den ringeste effekt,
fordi grisen hadde vært død i mange år før denne dom.

 

Jakten fortsetter imidlertid ufortrødent videre med alle de daglige små og store problemer som følger med sjølivet. Stort sjømannskap, javel, men det hendte at roret og baugsprydet byttet plass etter vel utført vedlikeholdsarbeid. Om forfatteren har tjenestegjort i marinen vites ikke.

Papirboka med nye blyanttegninger av Robert Saunders kan kjøpes hos bokhandleren eller en nettbokhandel. Du kan også laste den ned som e-bok /tegningene er med) for mindre enn halve prisen.

Så sees vi på tirsdag, da

Har du lagt merke til at det alltid er fullt av folk overalt på tirsdager? Slik har det vært så lenge vi kan huske, uten at vi helt har forstått hva som er grunnen til denne hektiske aktiviteten. Men nå har vi lagt oss i selen og forsøkt å analysere egne motiver, tankebaner og handlingsmønstre i ren knausgårdsk stil. Vi har lest Knausgård nemlig. Det er fascinerende fordi vi kjenner oss igjen. Ikke slik at vi har det med å drikke oss sanseløse og kaste oss over nærmeste tilgjengelige dame – det skulle tatt seg ut, for vi må bare erkjenne at vi har nok ikke det knausgårdske draget på damene, og dessuten sovner vi bare om vi får et glass vin for mye.. Hva manglende selvtillit og angst for forleggere  angår har vi bare blitt refusert en gang, noe vi løste  ved å gå bakveien og gi ut boka selv. Men vi tror vi har løst Knausgård-koden; vi kjenner oss igjen fordi Donald Duck er vår felles virtuelle stamfar. Alltid uheldig, går han på med friskt mot og en svært begrenset kapasitet i forhold til å lære av sine feil.

Men det var denne tirsdagen. Mandag er en dårlig dag, langt bortimot en ikke-dag for konsultasjoner og møtevirksomhet. Mandagens aktivitet dreier seg stort sett om å rekonstruere resultatene av forrige ukes virksomhet og legge planer for uken. Det var jo dette møtet, da. Onsdag kunne være mulig, men det er greit å ha en dag i reserve. Torsdag er lovlig sent: mange tar seg jo fri på fredag, og da blir det altfor travelt med alt som skal gjøres unna på torsdagen. Altså må det bli tirsdag. Det er en stille og anonym dag da det ellers foregår svært lite.  Vent litt, forresten. Akkurat denne tirsdagen ser det ut til å ha hopet seg opp en del. Ved siden av den faste treningstimen på helsestudioet og det påfølgende kafetreffet har vi pådratt oss en avtale ved tretiden, så det ser ut til at vi må korte ned på den vanlige handlerunden hvis det skal bli tid til å spise middag før vi skal ut igjen på kvelden. Noe beskjemmet minnes vi en veiplakat fra den amerikanske vestkysten: «You are not stuck in traffic. You are traffic».

Henrik Wergeland og russen

Vår barndoms 17. mai var fylt av smell og kruttrøyk. Lilleputter og storeputter, helst i en bunt med tjærebånd rundt eller inne i en blikkboks for riktig å skremme vettet av folk. Hjemmelagede bomber og raketter laget av hardt sammenrullet avispapir med krutt inni. Dette var vi på ingen måte alene om. Over hele byen smalt det, og en gang imellom ble en guttehånd eller et øye skadet for livet uten at dette hadde noen særlig avskrekkende virkning.

Trangen til å lage eksplosjoner fortsatte ufortrødent gjennom hele det forrige århundret og langt inn i dette. Med forbud mot salg av sprengstoff her reiste mange til Sverige der det var fritt fram for amatørskytebaser. Men i år var det annerledes. Vi har ikke hørt et eneste smell så langt. Det er kanskje slik at nå har vi fått nok av bomber og skyting. Det er rett og slett ikke in lenger. Men lastenes sum er som kjent konstant, og derfor har andre utskeielser hatt en tilsvarende økning. Noen utesteder tilbyr bordreservasjon med en hel karaffel spritholdig væske for bare en tusenlapp per person, og russen får to dobbeltknuter hver gang de blir innlagt på sykehus og pumpet. Når dette legges sammen med andre eksesser skulle en tro de har måttet forlenge snora på russelua betraktelig. Men uansett hvor mye de anstrenger seg er det praktisk talt umulig å ta opp konkurransen med noen av nasjonens største idoler – heller ikke på dette området.

Henrik Wergeland, nasjonaldagens stifter, store helt og forbilde har nemlig også vært student.  Begavet som han var, tok han teologisk embetseksamen på normaltid og snøtt nok det, mens han hele tiden hadde det ustyrtelig morsomt sammen med kameratene på byens kafeer. Så festlig hadde han det at Universitetet fant å måtte gjøre en tilføyelse på vitnemålet:  «Hele hans studietid har vært preget av ungdommens lettsindighet». På grunn av denne anmerkningen, som han forgjeves søkte om å få strøket ble han anset som uskikket til å være prest. Som vi vet ble han dikter i stedet, og hvis det er noen moral i dette skulle det vel være håp også for tidens ungdom.